Sakset/Fra hofta

Debatten om anonymitet og saklighet på nett handler også om politiske holdninger. Hva står vi for? Og hvem er vi?

Ja, hvem er vi? Noe av stridens kjerne er nok skuffelse over at det man trodde var ett «vi», viser seg å være flere. En opposisjon man kunne identifisere seg med, viser seg å ha forskjellige oppfatninger på sentrale punkter. Det er ikke så merkelig at det tar tid før slikt kommer til syne. Slik sett markerer dagens skjærmysler om debattstil og tone en nødvendig fase.

Ut fra mitt ståsted er valget mellom Gule og Geiger et valg mellom pest og kolera. Kjartan Øygarden hadde en intens og livlig holmgang med Gule om akkurat de samme temaene i sommer. Men det var en helt annen debatt, det hadde ikke samme preg av duell. Saken var viktigst, ikke oppgjøret.

Ut over høsten har Geiger gjentatte ganger utfordret Gule til duell.

I Geigers verden er det slik at hvis man tar avstand fra ham, er man på parti med Gule. Det er en grovhet i argumentasjonen som jeg finner frastøtende.

Gules argumentasjon lider i mine øyne av det som på fint kalles non sequiteur, dvs. brudd i argumentasjonsrekken. Det henger ikke på greip.

Nå bruker jeg Geigers navn som symbol for de som mener mer eller mindre det samme som ham. I utgangspunktet skulle vi ha samme oppfatning, men så viser det seg at vi ikke har det likevel. Har det noe å gjøre med en setning han skrev, som ikke er så lett å glemme? Det gjaldt en palestiner som var blitt torturert eller drept, og Geiger skrev: Er det noe å hisse seg opp over at en palestiner har ramlet ned trappen?

Idag skriver en annen: Må vi ikke ta av oss silkehanskene? Det er et uttrykk vi kjenner igjen. Den bløte går under. Men det er forskjell på den bløte og silkehanskene. Det kan også bety forakten for det myke og svake. Silkehansker kan være et politisk skjellsord for å beskrive forakt for institusjonelle rammer, for lov og rett. Noen ganger er uttrykket passende: Norsk påtalemyndighet tar på valutasmuglere med silkehansker. Men uttrykket har en lang historie på høyresiden: Demokratiet er svakt og har lang reaksjonstid.

Den som bruker det må imidlertid kjenne dets begrensning. Den som tar av seg silkehanskene, må vite hvordan man tar dem på igjen. Det har ofte vært problemet.

Dette handler om hvordan man bekjemper det åpne samfunns fiender. Hvis man kaster hemningene over bord, går det neppe bra. Israel kan neppe eksistere uten å bevare det åpne samfunn. USA ville påføre den frie verden ubotelig skade hvis det skulle avvike fra den demokratiske vei.

Det er ikke antallet mennesker som har sittet og sitter på Guantanamo som er det alvorlige. Det er lavt i forhold til andres forbrytelser. Men bruddet på grunnleggende prinsipper er alvorlig, og har påført USA en skade som langt overgår resultatene. Utgangspunktet er at administrasjonen mente presidenten sto over lov og rett. Det gjør han ikke.

Alt dette berører oss. De politiske vindene i vårt eget land dikteres av hva som skjer i Gaza, Irak og Afghanistan. Svaret er ikke bare mer tøffhet, flere soldater og en hardere linje. Det er som overalt ellers: åpenhet, nysgjerrighet, evne til å lytte og lære.

Det er noe av alvoret der ute som drukner eller overskygges av personfokuserte debatter, som mer minner om boksekamper.

Det er en debatt som jeg som redaktør står ansvarlig for overfor omverdenen. Jeg har ikke ønsket å regulere innholdet, men misbruket av nicknames satte fokus på hvordan noen forsøker å vri debatten over i et spor. Det er faktisk jeg som er sidens ansikt ute blant folk og blir identifisert med innholdet, også debattens hovedtendens. Geiger føler seg uthengt som «brennoffer», han som ingen av oss aner hvem er. Det er en absurd situasjon, og sier noe om at folk lever i en glasskule. Geiger hadde frekkhet til å true meg da vi la ut IP-adressene.

«Forbanna tullinger, får jeg én trussel til som følge av dette, så kommer jeg
til å holde dere ansvarlig. Høyst personlig!»

Det er den stilen og den tonen, fra en person vi ikke aner hvem er og som heller ikke lar redaksjonen vite det, som surfer på vårt arbeid og blir fly forbannet når vi trekker noen grenser, som sier oss at her er noe gått for langt. Vi kjenner oss ikke igjen. Slik vil vi ikke ha det.