Kommentar

Den største kampen for ytringsfrihet i våre samfunn foregår mellom en gammel og ny offentlighet. Den gamle er Gutenberg-orientert og henger igjen i hierarkiske strukturer. Den nye er et barn av den digitale tidsalder. Den er horisontal, fordi ingen kan vite alt. Den viser respekt for seriøsitet og er ydmyk, men reagerer på alle som «tror de er noe».

Man leverer sitt produkt og venter på «dommen». Det er responsen som avgjør. Det er mye tettere bånd mellom avsender og leser enn i den gamle trykk- og eter-orienterte offentlighet.

Det er feedback-funksjonen og informasjonsflommen som er kjennetegn. Det er i ferd med å utvikle seg en type kresne lesere som vet å skille på hvem som har peiling og hvem som later som. For å si det litt stygt: I de etablerte mediene er det mye pondus og status. Byline og store bilder dekker over manglende kunnskaper og dårlig håndverk. Det blir dissonans i forhold til leserne. På nettet får man øyeblikkelig beskjed hvis noe ikke holder.

Det er interessant at nettdebattene på de store nettavisene har utviklet seg til søppelkasser. Jeg tror det har noe med mangel på dialog med leserne. Det går ikke bare på den enkelte artikkel og at journalistene i liten grad deltar i debatt med leserne. Det viktigste er at hverken redaksjon eller den enkelte journalist går i dialog med leserne.

Å gå i dialog vil si å senke guarden, gå ned på lesernes nivå. Anerkjenne dem som likemenn. Det er faktisk alltid noen der ute som er like kvalifisert eller vet mer enn den som skriver. Men det vil ikke journalistene. De er blitt en egen kaste, med innflytelse og privilegier.

Det ville trolig utløse voldsomme diskusjoner i redaksjonene hvis journalistene skulle begynne å ta dialogen med leserne på alvor. Men jeg tror det vil tvinge seg frem. Forakten for leserne er en av de viktigste grunnene til at opplagstallene synker og at TV-tittingen minker. Det skjer ikke noe som tenner folk, som viser at journalistene tar deres liv på alvor.

Knut Olav Åmås må gjerne si at bloggere er parasitter. Det tyder på at han ikke har peiling på hva som foregår ute blant folk.

I Aftenposten dyrkes fortsatt konventikkelplakaten: For å få lov å mene noe skal man være sertifisert. Det er en helt bestemt gruppe mennesker som får lov å mene noe. Journalister og et velvalgt knippe kommentatorer selvsagt. Så en diffus gruppe førsteamanuenser, politikere og forskere av ulikt slag som har det til felles at de ikke snakker folkets språk.

Hva er folket? Tja, det er evnen til å gå ned gata og kjenne på stemningen hva folk mener. Det handler om å gå i ett med andre, være en av dem. Å vite hvordan en avisoverskrift blir lest, og det er ofte noe helt annet enn det redaksjonen mente.

Men redaksjonene ser ikke ut til å forstå hva folk tenker. Det er ikke bare Frp-koden de ikke greier knekke. De kjenner ikke sitt eget folk.

Les også

-
-
-
-
-
-