Sakset/Fra hofta

En problemstilling ble ikke reist i TV-debatten om «Hoah»: kanskje det er progressivt ikke å si «neger» lenger, kanskje det har å gjøre med en kolonial fortid, og et syn på afrikanere som er passé. Det vil påvirke måten vi snakker og skriver på. Noen mener at det også bør få følger for litteraturen, særlig den som brukes overfor barn. Men hvordan skal man være sikker på hele tiden å være på parti med fremskrittet? Kan det ikke tenkes «revisjoner» som vil være reaksjonære?

Anders Heger er en erke-politisk korrekt, som ganske riktig knyttet tråden mellom karikatur-tegningene og Hoah. Han mener begge er et bevis på at verden er kommet til Norge. Ja, det er det. Men det må få to stikk motsatte konklusjoner. Jeg aksepterer at mørkhudede ikke liker ordet neger, og forstår langt på vei assosiasjonsrekkene de vil bryte. Det handler om en form for respekt, som er rettet mot individet.

Respekten muslimer krevde for deres religiøse følelser derimot, er av et annet slag. Det var respekt for det transpersonale – over hva en gruppe utvikler av oppfatninger. I islams tilfelle har det skjedd en voldsom tilstramming, som gjør at man vil forby ting i dag som tidligere ble akseptert. I Saudi-Arabia anser man kvinneblader for å være porno.

Det er for å si det kort to typer respekt, den ene individuell som går på medfødte karistika, den andre forlanger respekt for ideologiske og religiøse følelser som er gruppebasert. Hvis man innfører dette som rettesnor har man åpnet opp for maktmisbruk og den rene vilkårlighet.

I den litt ubestemmelige midten er det slik at de politisk korrekte som kjøper begge typer respekt, faktisk ødelegger for at individet kan få gjennomslag.