Kommentar

Da det stormet som verst rundt Flemming Rose og Jyllands-Posten, kom redaksjonen på den geniale ide å sende ham til USA på reportasjetur. Rose intervjuet 15 betydningsfulle personer, og intervjuene er nå samlet i en liten lesverdig bok. Et par av intervjuene er meget gode: Med Fouad Ajami og Bernard Lewis, og Charles Murray (et nytt navn for meg).

Intervjuene var ofte to-veis. Objektene ville høre om tegningene. Et gjennomgående tema er Europas fremtid. Flere er eldre akademikere med inngående kjennskap til Europa. Distansen gir andre perspektiver.

Charles Murray, som har gitt banebrytende ideer om velferdsstaten, var forbløffet over hvordan europeerne skammer seg over sine bedrifter. Murray (63) skrev en bok som hyllet den europeiske siviliasjon som en av menneskehetens store bedrifter, men da han sa dette til europeerne slo de blikket ned.

Folk protesterte og talte om alle Europas ødeleggende krige, kolonialisme, rasisme og alt det frygtelige de hadde begået. Og jeg måtte forvare Europa, en ytterst merkværdig situasjon for sådan en som meg. Jeg måtte forklare at det var Europa som først formulerte begrepet toleranse. Det var Europa som først formulerte ideen om det verdifulle i å studere andre kulturer, det var europeere som reiste ut og gjenoppdaget glemte kulturer i Kina, India og andre steder. Europa skapte alle disse fantastiske ting, men allikevel var det dette selvhat blant tilhørerne. For meg var det uttrykk for en sjokkerende mangel på tillit til ens egen kultur.

En ting er flauheten over fortiden, og den manglende selvbevissthet. På den annen side la Murray merke til at europeerne ikke vil se problemer i øynene, men velger å se vekk.

Når jeg ser på Europa idag er det som å følge et tog som kjører av sporet i slow motion. Man står og stirrer og det er ikke noe man kan gjøre, for man kan ikke få europeerne til å få flere barn med det samme, så det katastrofalt lave fødselstall blir rettet opp, og man kan med de nåværende europeiske velferdsstater ikke importere tilstrekkelig arbeidskraft så det kan tjenes penger til å få systemet til å fungere. Man kommer inn i en ond sirkel, som man gjør det med alt som har med velferdsstaten å gjøre, sier Murray.