Kommentar

GeorgJohannesen.jpg

Vi skal alle dø. Julaften var det dikteren Georg Johannesens tur. Han ville fylt 75 om to måneder. Johannesen døde under en svømmetur i Egypt.

GJ var en institusjon, uforlignelig. Jeg tror folk var litt redd ham. De visste aldri hva han kunne finne på å si. De prøvde å forstå ham, men greide det ikke. Han var seg selv.

De ville gjerne etterligne ham, og le med ham av autoritetene. Men under samtalen ble de usikre på om det kanskje var dem selv ham spottet. Slik er det med tanken: den ufrie kan ikke følge den frie.

På godt norsk ville man kanskje sagt at GJ var en snåling. Man blir snål av å bo i Norge hvis man er original. Man blir ensom. GJ sa mye rart, og noe var sært. Men hva gjør det? Den kritiske vet å skille klinten fra hveten. Det er fremfor alt ved motet til å være seg selv at han inspirerer. Som sådan er han et pust fra en svunnen tid.

GJ sa: «Innerst i hjertet har jeg min forstand.»