Kommentar

Statistikken for august måned er oppløftende: Antall unike sideoppslag er over 51.000, et solid løft fra juli måned på 38.208. Det er en stor oppmuntring for oss som skriver!

Juli er normalt en downperiode. Det er mer riktig å sammenligne med juni, som hadde 46.767 unike requests. Det er likevel en pen fremgang. Trenden har faktisk vært oppadgående helt siden vi begynte.

Vi tar det som en bekreftelse på at norske offisielle medier i økende grad er forutsigbare, overflatiske og kommersielle.

Det forbauser at ikke mediene holder seg med kommentatorer som tør å utfordre mer. Det krever uavhengighet, som virker nærmest uforenlig med dagens medie-Norge. Å tilhøre det gode selskap, være innenfor, ser ut til å være det som betyr noe. Da hjelper det ikke med ytringsfrihetskommisjoner.

Jørgen Sandemose har utgitt en biografi om sin far, og ifølge anmeldelsene fradømt ham den siste rest av ære. Mye er sikkert sant. Men Sandemose så noe vesentlig ved den nordiske/norske småligheten. Ingen skal fortelle meg at Janteloven skyldes patologiske trekk hos forfatteren. Jeg tror Sandemose hadde en virkelighetsoppfatning som var så på tvers av fellesskapets at han aldri fant seg til rette. Takk for at han hadde talent til å dele denne erfaringen med andre.

Vi tror vi er kommet lenger enn Jante, men det har vi ikke. Kulturlivet tygger drøv på gamle sannheter, men har ingen å tilføre selv. Man later som om dette er tilbakelagt stadium, enten det er Dylan, Dostojevskij eller Sandemose. Det eneste man kan gjøre er å beskrive deres liv, og for å pirre oss må det sies noe om kjønnslivet. Det er det eneste som kan kile nysgjerrigheten. Å følge i deres fotspor og se om det kanskje er ting i dag som er like utfordrende, om det er tabuer som må brytes, løgner som må avsløres, er hinsides fatteevnen. Det drives egentlig l’art pour l’art, for alt er gjort før, og kunsten er opphøyet til religion.

Det ligger i kunstens vesen og menneskets grunnvilkår at en Dylan eller Sandemose ville vært like ensom i dag. Men hva ville de sagt? Det er spørsmålet. Det er det du og jeg må stille oss hver dag. Paul Berman sier det slik: Vi er alle blitt hyphen-personalities. Vi er ikke én ting, vi er så mangt. Vår identitet består av så mye forskjellig, lånt fra ulike deler av kloden.

Det er dette som gjør det spennende å leve. Lech Kolakowski, den store polske filosofen, sier at et moderne menneske må oppfinne seg selv hver eneste dag. Det høres ibsensk hus. Å brenne broene.

Det betyr at ikke alt vi sier vil være logisk og konsistent. Noe vil være motststridende. Vi vil gjerne formidle glimt av innsikt, og henter det over alt. The world is my oyster.