Hans Rustad Kerstin Ekman har en lysende anmeldelse av Jørgen Sandemoses biografi over faren. Hun nærmer seg forsiktig, sammenligner med sin egen lesning av romanene, og hva man vet om Nykøbing.
Avsløringen av Sandemos er ikke ny, den har vært underveis lenge. Espen Haavardsholm begynte i sin biografi, og barnebarnet Iben Sandemose ikke minst. Her kom avsløringene av hvor dårlig Sandemose behandlet familien, barna inklusive.
Etter Jørgen Sandemose blir det ikke igjen noe av Sandemose. Det er fadermord, skriver Ekman. Hun har ikke helt sansen for Jørgens marxist-inspirerte tolkning av Janteloven, som forakt for massene, les arbeiderklassen. Her så Sandemose rett: småsamfunnets frykt for og hat mot individualisten er reell og er det ennu. Mer betent er de seksuelle disposisjonene. Jørgen sier faren hadde både homoseksuelle og pedofile trekk. Han påviser at det slår ut i romanene.
Ekman skriver at han gjør det så ettertrykkelig at hun ikke greier å lese Varulven på samme måte mer.
Da den kom hersket fortsatt taushet, fasade og bluferdighet. Sandemose var spennende fordi han antydet forbudte temaer. Idag vet vi alt for mye, og Jørgens avsløringer gir en bakgrunn for romanene som ødelegger lesningen av dem, skriver Ekman. Det er alvorlig for et forfatterskap.
Jeg hadde ventet at hun skulle gå i rette med Jørgen, og si noe om at han ikke forstår det store ved kunsten. Hun gjør ikke det. Hun følger ham nøye og ydmykt, og viser en stor grad av ærlighet, også om sitt eget forfatterskap.
Hun sier at Jørgen river vekk røksløret som ligger over et forfatterskap. Jørgen avslører kodene i romanene, og viser deres heslige opphav. Ekman sier det får henne til å føle seg trett av å være forfatter. For alle forfattere gjør noe av det samme; bruker skam/skyld, ydmykelse, hevn og hat de gjemmer på, og kler dem opp i stadig nye klær, skriver hun.
Ekman har ved å skrive åpent om seg selv fått frem at dette er en betydningsfull biografi, som vekker blandede følelser. Den er så nådeløs i sitt karakter- og tekstmord at man rygger litt tilbake.
Sandemose var en stor forfatter. Man kan ikke kalle ham en stor personlighet etter dette. Han såret for dypt de som sto nær ham til at man kan fråtse i det. Det gjør for vondt.
«Boken slutar med en skildring av hans död som en pösande kompost och ett gläfsande djur. Litterärt är den i klass med faderns texter. Den döendes ord blir till spott och slem i hans mun. Salt vatten flyter med tårarna ner i gommen. Så isande ensam. Så stor diktare av ett läckande skrov. Flyktingen hade kommit hem till havet som är utplåningen.»
Anmeldelsen står også oversatt til dansk i siste Weekendavisen.
