Kommentar

Aksel Sandemose gjorde norsk kultur en stor tjeneste da han formulerte Janteloven. Kollektivet holder medlemmene nede ved hele tiden å spørre: – Du tror vel ikke at du er noe? Du tror vel ikke at vi ikke vet noe om deg?

Det er ingen tvil om at denne holdningen har vært med på å holde Norge, Sverige og Danmark nede som skapende samfunn. Noe av det kollektive har fulgt med i sosialdemokratiet som positiv kraft; likestilling og likeverd. Men småligheten, misunnelsen, uviljen mot å la talentene skinne, er fortsatt til stede hvis vi ser bort fra sport og underholdning. Innen kjendiseriet kan man være ener, men det er gjerne uten å være det. Tilfeldighetene rår.

Innen kulturen gjelder andre regler. Der må eneren gjerne trosse konvensjonene, og se det er straks vanskeligere. Slik sett gjelder Janteloven fortsatt.

Dvs. i dag har den fått en annen vri. Tyngdepunktet er idag moralsk-inkvisitorisk: – Du er vel ikke ond?

Dette underliggende premiss brukes idag om nærmest alt som formidles om samfunn og politikk. Det kverner rundt fra første til siste nyhetssending.

I dag var det asylsøkerne som regjeringen har sendt tilbake til Hellas. Et umenneskelig overgrep. Katrine Hellestveit holdt nyhetspreken i NRK, sekundert av Heikki Holmås (SV) som mer enn gjerne spikret regjeringen til korset for umenneskelighet. Statssekretær Pål Lønseth har lært seg en fall back-teknikk. Han begir seg ikke ut i åpent lende hvor han kan falle i moralsk bakhold, men viser til de prinsipielle sidene som journalistene slett ikke vil høre om. De vil ikke høre om politikk, men om mennesker. – Du er vel ikke ond? er alt de kan si og tenke, og de fråder over statssekretæren som kun kan servere prinsipper.

Prinsipper er noe kaldt, teknokratisk, byråkratisk. Eller som det står i oppropet for de papirløse, som nær sagt samtlige biskoper har undertegnet: ansiktsløse byråkrater.

Dette er sjargong fra populistenes rustkammer: klisjeer som skal vekke bestemte følelsesmessige assosiasjoner. Det er det motsatte av politikk. Biskop Kvarme bruker sin fiolette presteskjorte til å velsigne denne humanisme-for-enhver-pris: Kirken har alltid holdt en åpen dør, alltid vist omsorg for de svake.

Men er de svake? De har en hel lobby i ryggen, de reiser på ferie til landet de har rømt fra, en hel industri sluser dem til Europa, og regimene de rømmer fra er mer enn glad for å bli kvitt dem.

George Orwell sa: Forutsetningen for ytringsfriheten er at man kan si at 2 + 2 = 4. Han mente selvsagt at hvis man ikke kan si de mest opplagte sannheter, så er ytringsfriheten tom og hul.

Biskop Kvarme vet utmerket godt at velferdsstaten forutsetter samarbeid og gjensidighet. Det er ikke en Zareptas krukke, selv om Pensjonsfondet har fått nordmenn til å tro det. Hvis de internasjonale konvensjonene er for romslige og Norge og Europa mister kontroll med strømmen, vil velferdsstaten gå i oppløsning, og resultatet vil bli noe ganske annet: sterk polarisering og økende vold.

Likevel støtter Den norske kirke en humanisme som tilsidesetter interessene til menneskene som bor i Norge. En utopisk humanisme som bare kan ende med forferdelse.

Hvorfor? Er det fordi Kvarme er ond? Nei, motsatt. Han greier ikke å avvise den nye Janteloven som stikkende spør, fra alle kanter: – Du er vel ikke ond?

Det pågår fra man står opp og til man går i seng.

Det hadde vært interessant å lage en film eller artikkel som tok for seg hvor mange slike samvittighetsstikk et enkelt menneske utsettes for per dag. Det er ikke få. Trykket er enormt. Hvor kommer det fra?

Det kreves en stor indre styrke for å stå imot. En vedvarende kamp for å bevare sin integritet.

Vanlige mennesker, som det er flest av, har sin egen strategi: De kapsler seg inn. Beskyttelsen er de nære ting, vaner, hverdagen. Den nye Janteloven som hvisker sin anklage uavlatelig, preller til en viss grad av. Men den skaper frykt. Det tegnes en ring for deres indre øye: Trå utenfor, og det skal gå deg ille.

Dette er et annet ord for sosialisering, men med ideologisk fortegn får den en helt annen konsekvens enn når tradisjon overleveres fra en generasjon til neste.

Verst er det for symboltolkerne, alle som beskjeftiger seg med ord i sitt arbeid, de med høyere utdannelse. De har Øyet hvilende over seg i alt de gjør: – Du er vel ikke ond?

Det snakkes om sosiale medier. Men ingen har tenkt på eller snakker om at de gir nye muligheter til internalisering: Hvis mediene hele tiden unisont kommunisererer visse premisser for alt de gjør, vil disse gradvis bli internalisert. Ganske enkelt fordi symboltolkerne møter dem i alt de gjør. Det dukker opp i deres arbeid og danner den samfunnsmessige rammen. Derfor er mediene så mektige og viktige og fulle av maktbrynde. De kjenner sin betydningsfullhet og vokter sjalu over den.

Uttrykket «politisk korrekthet» er bare et fattigslig forsøk på å gripe denne prosessen.

Den nye Janteloven vil med sine moralske stikk av dårlig samvittighet kontinuerlig undergrave menneskenes integritet.

Det gjør at den offentlige samtalen antar karakter av et skuespill. Det er uendelig mye som ikke blir sagt. Der sannheten skulle vært, finnes et stort tomrom. Kall det The Void.

Det er som en dimensjon som er forvist. I denne rikosjetterer sannhetene som aldri blir ytret, og mennesker som utstøtes av Janteloven, går hvileløst omkring og hører ekkoet av sine egne ord. De er avskåret, finner ingen gjenklang. Sannheten trenger lyttere, den vil gjerne bli sendt videre. Alene blir sannheten til en byrde, et offer, en oppgave, noe den enkelte må bære frem. Det krever en helt annen innstilling, og individet må hente noe opp av seg selv som det ellers bare behøver i trengselstider, i kampen for å overleve.

Slik er de nye sosiale mediene, kommunikasjon og vandring med på å skape en situasjon der sinnet utsettes for et voldsomt trykk: Det blir en slagmark.

I politisk sjargong kalles symboltolkerne for eliten, men det er noe stakkarslig ved dem. Det er synd på dem, for de sitter i skruestikken. Tilsynelatende priviligerte, men i realiteten bundet. Når de konfronteres med fakta, som er overveldende, får de et anstrengt smil rundt munnen, vender blikket bort. De vet, men kan ikke vite. En forferdelig tilstand.

Som Nikodemus kommer de snikende om natten og bekjenner: De vet at den offisielle versjonen er en stor løgn. Men de kan ikke stå frem.

Denne enorme avstanden mellom hva folk innerst inne vet og hva de sier utad, burde oppta oss mye mer. Den forklarer hvorfor vi ikke har en helt annen debatt.

Det finnes selvsagt også jobbmessige, sosiale sanksjoner. Google er blitt en Storebror som ser alt, slik at det å sette noe på prent i den virtuelle verden forfølger deg til evig tid. Det finnes en link mellom denne virtuelle evigheten og den nye «1984»-faktoren: Øyet som ser og spør: – Du er vel ikke ond?

Det er den dårlige samvittigheten som erobrer menneskene og får dem til å kapitulere.

Presset er et smart trekk, for det spiller på det beste i mennesket, samvittigheten, og snur den og gjør den til et våpen mot mennesket. Lammer det.

Det totalitære var aldri først og fremst et press utenfra. Det viktigste kom alltid innenfra. Som et krav som var uavvendelig, som ikke lot seg avvise. Som kjentes ut som noe guddommelig.

Både kommunismen og nazismen hadde dette metafysiske aspektet, som ikke lot seg avvise. Det virket overveldende på det enkelte menneske. Ikke bare rå makt, ikke masse, ikke store og mektige bygninger, store ressurser i seg selv. Bak disse ytre manifestasjoner sto en tanke og en overbevisning. Det var den man bøyde seg for.

Slik er det også med dagens ideologi. Man skal være ytterst sterk for å kjenne og avvise den i sitt hjerte. For det er et forsøk på å erobre hjertene og få mennesket til å underkaste seg.

Les også

-
-
-
-
-

Les også