Verdens helseorganisasjons generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus under en pressekonferanse i WHO-hovedkvarteret i Genève den 20. desember 2021. Foto: Salvatore Di Nolfi / Keystone via AP / NTB.
Til tross for mange feilvurderinger og merkelige anbefalinger fra WHO, hadde norske myndigheter en bedre og langt mer pragmatisk tilnærming til covid-19-pandemien enn mange andre land. Norges helsedirektorat tok for eksempel tidlig tak i problemer med AstraZeneca- og Janssen-vaksinene, og var også et av de første landene som advarte om bruken av mRNA-vaksiner i yngre grupper og trakk anbefalinger om å vaksinere dem. Dette var mulig fordi Norge hadde autoritet til å foreta egne vurderinger og avgjørelser, uavhengig av WHO. Likevel er Norge, som mange andre land, fremdeles rammet av responsen: Fra og med høsten 2021 har Norge hatt en vedvarende overdødelighet som ikke har avtatt.
Covid-19-pandemien har allerede framtvunget mange nye initiativ som leder oss nærmere en sentralisert kontrollmodell. Det framstår nå som åpenbart at et fåtall sponsorer og produsenter av farmasøytiske produkter står i en unik maktposisjon. Gjennom tilknytningen de har opparbeidet seg til WHO og regjeringer, kan de nå utøve stor innflytelse på globale helsetiltak.
Helse, miljø og sikkerhet er imidlertid ikke lenger bare et medisinsk begrep, men har i økt grad også blitt militært og etterretningsrelatert. Enkelte lands forsvar og etterretningsorganisasjoner bærer nå sterke ambisjoner om å overvåke populasjoner og bevegelsesmønstre. Etter angrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001 satte amerikanske etterretningstjenester i gang en bred overvåking av amerikanere som bare har tiltatt i omfang. I dag er det ikke lenger terrorister fra Midtøsten som rettferdiggjør økt overvåking, men en trussel om biologiske angrep og behov for smittevern. Argumentet er at denne risikoen ikke er lokal, men global.
Over de siste par tiårene har for eksempel Johns Hopkins Center for Health Security, en ikke-statlig organisasjon som startet med fokus på bioterrorisme og var sterkt involvert i covid-19-monitorering, holdt pandemisimulasjoner som er ment å forberede og beskytte befolkninger mot epidemier og katastrofer. I 2001 avholdt de en en miltbrann-bioterrorsimulering kalt «Dark Winter», som tilfeldigvis ble etterfulgt av et miltbrannangrep og deretter en miltbrannvaksine. Johns Hopkins arrangerte også «Clade X» i 2018, som fastslo at vaksiner måtte kunne utvikles «i løpet av måneder og ikke år», mens «Event 201» i oktober 2019, fokuserte på et verdensomspennende koronavirusutbrudd. Denne simulasjonen ble gjort sammen med Bill & Melinda Gates Foundation og World Economic Forum. I 2013 publiserte Johns Hopkins en rapport kalt «Biosecurity and Bioterrorism» (biosikkerhet og bioterrorisme), som senere ble omdøpt til «Health Security» (helsesikkerhet).
Mye av denne aktiviteten har i stor grad ledet oss fram til dagens situasjon, og uten å gå for mye i detalj ser man linjene i utviklingen fra terrorisme til helsesikkerhet. Fordi det i hovedsak er de samme kreftene som utvikler biologiske våpen og har gjennomføringsevnen til å skape pandemier – tilfeldig eller ikke – øker derfor behovet for helsesikkerhet og overvåkende mekanismer. Sett i sammenheng med stort fokus på koronavirusvforskning fra årtusenskiftet, er dette en relevant observasjon, som blant annet ble klart belyst i en presentasjon til Europaparlamentet av dr. David Martin den 3. mai i år.
Dette danner bakgrunnen for WHOs foreslåtte verdensomspennende pandemitraktat, som er ment å signeres senest i mai 2024 av 196 medlemsland. Under denne vil nasjoner overlate mye av sin individuelle bestemmelsesrett til WHO og indirekte til de som kontrollerer organisasjonen. Dette betyr i realiteten at et utenforstående, offentlig–private organ i økt grad vil influere hvordan Norge angriper framtidige kriser.
Selv om generaldirektøren for WHO, Tedros Adhanom Ghebreyesus, uttaler at pandemitraktaten ikke påvirker suvereniteten til medlemslandene, foreslås det også betydelige endringer i det internasjonale helsereglementet (IHR 2005). Disse kan i teorien vedtas med et simpelt flertall i Verdens helseforsamling (World Health Assembly) – som er WHOs styrende organ – uten nasjonal parlamentarisk vurdering eller offentlig debatt.
IHR-endringene pålegger hver nasjon å innføre lovgivning som tillater opprettelse av et nasjonalt IHR kontaktpunkt («National IHR Focal Point»). IHR-kontakten vil ha ansvar for å overse at medlemsland oppfyller sine forpliktelser. Dette inkluderer blant annet å innføre monitorering av nye virus, identifisere dem, vurdere trusselnivå og iverksette respons. Gjennom kontaktpunktet har WHO i teorien fullmakt til å utstede bindende krav til nedstengninger av samfunn og grenser, karantener, reiserestriksjoner, maskebruk, vaksinasjoner, medisinske undersøkelser og andre tiltak som de finner passende.
Forslagene innebærer også en kraftig økning av WHOs budsjett. En del av denne tilleggsfinansieringen er nødvendig for å etablere omfattende overvåkingsprosesser i alle medlemslandene. Det legges for eksempel stor vekt på høsting av mikrobielle, epidemiologiske, kliniske og genomiske data, noe som forespeiler enorme investeringer i kontrollsystemer, digitale plattformer, helseprodukter og -utstyr. Dette vil gjøre det mulig for nasjoner å implementere et sentralisert, internasjonalt databasesystem som, hvis nødvendig, kan håndheve reiserestriksjoner via verktøy som vaksinepass og testsertifikater. Visjonen er at individuelle data (også genomiske) som innhentes, skal knyttes til en personlig QR-kode eller digital ID, og kan deles mellom landene man beveger seg i.
WHO har publisert en oversikt over de foreslåtte endringene på sin webside, og disse gir en kronologisk sammenstilling av gamle regler og nye forslag.
Ikke overraskende oppfordrer IHR-endringene, så vel som den foreslåtte pandemiavtalen, til omfattende globalt samarbeid for å motvirke dissens fra offisiell veiledning gitt av myndigheter eller WHO. Som beskrevet foregikk det under covid-19-pandemien en systematisk og målrettet undergraving av vitenskapelig debatt, forskning og observasjoner fra leger, forskere og akademikere verden rundt. Under pandemitraktaten foreslås det å strekke dette enda lenger ved å utnytte kanaler for å motvirke feilinformasjon og desinformasjon, mens FN for ikke lenge siden kunngjorde et samarbeid med Google om å «eie vitenskapen». Dette virker selvsagt spesielt ironisk når man i ettertid vet at mye av desinformasjonen rundt svineinfluensa, covid-19 og pandemivaksiner faktisk kom direkte fra WHO og de som styrte responsen. Smalere informasjonsdistribusjon burde derfor gi ekstra stor grunn til bekymring.
Igjen, det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at dette vil skape en selvopprettholdende pandemisk industri med store og grove interessekonflikter, akkurat som mange fryktet i 2009. Systemet vil være finansiert av verdens skattebetalere, men kontrollert av et FN-organ uten noe nasjonalt juridisk oversyn eller ansvar. Motivasjonen for å opprettholde finansiering vil drives gjennom å varsle og besvare oppfattede trusler, hvor de uunngåelige konsekvensene blir økt frykt og redusert frihet. Samtidig tilføres det profitt til WHOs sponsorer via farmasøytiske anbefalinger og mandater.
Avslutningsvis bør det også nevnes at WHO og medlemslandene vurderer forslag som kan gå på tvers av individuelle rettigheter. Blant de mer urovekkende endringene som opprinnelig er foreslått, er fjerning av ordlyd som pålegger WHO å ha «full respekt for personers verdighet, menneskerettigheter og grunnleggende friheter» i anvendelsen av det internasjonale helseregelverket.
Merk også at signeringen av pandemitraktaten og potensielle innskrenkninger av individuell frihet, sammenfaller med at EU innfører strengere lovgivning om ytringer på internett («Digital Services Act»), mens Storbritannia har gjort det samme («Online Safety Bill») og i tillegg er i ferd med å endre menneskerettighetsloven sin. I Norge er Kultur- og likestillingsdepartementet i ferd med å gjøre en utredning som skal foreslå «tiltak mot manipulering av og svekkelse av tilliten til det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer osv.» Begrepslisten definerer for eksempel sann informasjon som potensielt skadelig. Dette er ikke en positiv utvikling.
Pandemitraktaten vil gi WHO helt enestående fullmakter. Mens denne artikkelen ikke er ment å fokusere på debatt rundt ytringsfrihet, bør det norske publikum imidlertid begynne å stille spørsmål til hvorfor det er så lite offentlig debatt om IHR-endringene og konsekvensene av disse. Det som er tydelig, er at de som mener Norges politikk føres uavhengig av WHO eller globale, private aktører som for eksempel Bill & Melinda Gates Foundation, bør revurdere sin oppfatning.
Forhåndsbestill «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»
