Del II

General­direktør i Verdens helse­organisasjon (WHO) Tedros Adhanom Ghebreyesus taler under en presse­konferanse i Cape Town den 11. februar 2022. Foto: Nardus Engel­brecht / AP / NTB.

På mange måter gjenspeilet panikken og responsen til covid-19-pandemien begiven­hetene i 2009. Resultatene ble imidlertid langt mer katastrofale. Alle ingrediensene var til stede: over­drivelse av frykt, hastverk med å vaksinere, endringer av kritiske definisjoner, tvilsomme vurderinger og produkter som ikke leverte. I tillegg inngikk regjeringer igjen kontrakter som fjernet ansvar for vaksine­produsentene.

Mens WHO i 2009 møtte motbør, fikk ingen denne gang lov til å kritisere respons­tiltakene fra WHO og helse­myndighetene. En tilsyne­latende koordinert innsats fra mange lands regjeringer resulterte i sensur av viten­skapelig debatt rundt alvorlighets­graden av covid-19, alternative terapier, effektiv­iteten av vaksiner som ble markedsført, og ikke minst de radikale tiltakene mot viruset. Mangelen på åpenhet fra WHO og de etablerte lederne av pandemi­responsen var ikke ny, men omfanget av den var over­veldende og dødelig.

Angsten rundt svine­influensa og covid-19 var delvis drevet av over­drevne epidemio­logiske modeller fra professor Neil Ferguson og hans team av forskere ved Londons Imperial College. Historien viser at Imperial College har hatt en urovekkende tendens til å over­vurdere dødsfall. I Stor­britannia tok svine­influensa 457 liv, mot anslåtte 65.000. I 2001 resulterte et munn- og klov­syke­-utbrudd i 200 dødsfall, mens estimatet var 150.000. Enda verre, i 2005 tok et fugle­influensa­utbrudd livet av noen hundre mennesker, kontra 200 millioner som var forespeilet av Imperial College.

Utrolig nok med denne historikken var det igjen beregninger fra Ferguson og Imperial College som dannet grunnlag for WHOs erklæring av covid-19 som pandemisk. Teamet publiserte 16. mars 2020 en epidemio­logisk modell som ti dager senere ble revidert og forespeilet titalls millioner av dødsfall. Anbefalingen var fysisk distansering av befolkninger inntil en vaksine var tilgjengelig. WHO hadde noen måneder tidligere uttalt at masse­karantener ikke er effektive for infeksjons­sykdommer, men endret så sine veiledninger og fremmet tvangs­tiltak som Kina hadde vedtatt, inkludert obligatorisk karantene, kontakt­sporing av myndig­hetene og til slutt nedstengning av hele samfunn.

I ettertid viste Fergusons covid-19-modeller seg igjen å være vilt overdrevne, men gjennom tilknytningen til WHO dannet tallene fra Imperial College en basis for politiske beslutninger.

Det burde heller ikke være over­raskende at Imperial College gjennom årene har mottatt mer enn 180 millioner dollar fra Gates Foundation, noe som gjør organisasjonen til den nest største bidragsyteren.

Selv om viruset SARS-CoV2 var farligere enn H1N1, viste tidlige studier at infeksjons­dødelig­heten ikke var unormalt høy. Dødelighets­profilen gjenspeilet dessuten en naturlig mortalitet som slo overveldende skjevt ut for eldre og personer med alvorlige under­liggende sykdommer. Forskere som tok til orde for en mer fokusert tilnærming av pandemien, ble imidlertid kritisert, sensurert eller kansellert av myndig­hetene. Dette gjaldt for eksempel forfatterne av Great Barrington Declaration, som har nesten en million signaturer.

PCR-tester viste seg å være upålitelige verktøy, og overdrev tilfeller av covid-19-infeksjon. Studiet som ble akseptert som basis for testing av WHO, ble fagfelle­vurdert kun i løpet av få dager (en praktisk umulighet) og inneholdt flere feil. Gjennom 2020 ble PCR-tester over hele verden amplifisert til større syklus­terskler enn anbefalt. Dette førte til et svært høyt antall falske infeksjoner og registreringer av covid-19-dødsfall, mens influensa «forsvant». I januar 2021 utstedte WHO selv en oppdatering hvor de bekreftet at «syklus­terskelen (Ct) som trengs for å oppdage virus, er omvendt proporsjonal med pasientens virusmengde», mens American Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i juli 2021 utstedte et laboratorie­varsel hvor de oppfordret til å ta i bruk tester som lettere kunne differensiere mellom SARS-CoV2 og influensa­virus.

Nedstengninger av nasjoner og grenser påførte betydelige negative helse­messige konsekvenser og enorme økonomiske tap som vi fortsatt ser utfallene av. Økt fattigdom, større matmangel, høyere leve­kostnader, svakere økonomi og nedlegging av bedrifter er alle et resultat av brudd på forsynings­kjedene. Flere eksperter, studier og uavhengige rapporter har anerkjent dette i ettertid. En utredning fra 2006 av sykdoms­begrensende tiltak siterte en WHO skrive­gruppe som vurderte tvungen isolasjon og karantene som ineffektivt og upraktisk. Konklusjonen var at negative konsekvenser av karantener i stor skala er så ekstreme at slike begrensende tiltak burde elimineres fra seriøs vurdering. Dette tok WHO likevel ikke hensyn til.

Det viste seg også at legemidler som var godkjente for annen enn spesifisert bruk (off-label) og hadde vist seg effektive i behandling av covid-19, ble ignorert. Brukt profylaktisk eller i tidlig behandling av poli­kliniske pasienter kunne slike medisiner ha redusert sykehus­innleggelser og reddet mange liv. Igjen var det mange forskere og leger verden over som kjempet for å få lov til å bruke off-label medikamenter, men debatt ble konsekvent undertrykt og stemplet som desinformasjon. WHO bidro til dette ved å advare mot spesifikke legemidler som hadde vist lovende resultater i forskjellige deler av verden, som for eksempel India, Chile og Brasil.

Som i 2009 var det et kappløp for å utvikle vaksiner. Denne gangen festet man blant annet sin lit til produkter som var definert som genterapi, hadde høy risiko­profil og ikke var langtids­testet. Da BioNTech ble børsnotert i USA i september 2019, bekjent­gjorde selskapet risikoer ved virksom­heten for sine aksjonærer. BioNTech bekreftet for eksempel at mRNA fremdeles anses som et gen­terapi­produkt av American Food and Drug Administration (FDA), og at firmaet heller ikke hadde påbegynt eller fullført sentrale kliniske studier. Videre informerte BioNTech om at det ville ta flere år, om noensinne, før de kom til å ha et kommersielt produkt, og at de økonomiske utsiktene var uklare. De innrømmet blant annet at de kanskje aldri kom til å oppnå lønnsomhet, og at det ikke var presedens for godkjenning av den mRNA-baserte immun­terapien BioNTech utvikler, verken fra FDA, EU-kommisjonen eller regulerings­organer i andre land. BioNTech understreket også spesifikt at utvikling av mRNA-produkter medfører stor risiko under klinisk utvikling og regulatorisk, fordi det er et såpass nytt og enestående terapeutisk produkt. Dette var litt over et år før bio­teknologien ble introdusert for milliarder av mennesker.

Med tanke på den rekordraske utviklings­prosessen var det ikke over­raskende at vaksiner som WHO var med på å fremme, hadde svært negative sikkerhets- og effekt­profiler. Flere land forbød etter­ hvert vaksiner fra Astra­Zeneca og Johnson & Johnson (Janssen), mens Pfizer og Modernas vaksiner til slutt ikke lenger kunne anbefales for yngre grupper på grunn av fare for hjerte­relaterte bivirkninger. Danske myndig­heter angret blant annet på at de hadde vaksinert barn og tenåringer.

Enda verre var det at vaksine­produsentene og regulerings­myndigheter var klar over problemer med produktene, men unnlot å informere offentlig­heten. Pfizer hadde for eksempel flere dødsfall i vaksine­gruppen enn i kontroll­gruppen. Over tre måneder fram til februar 2021 mottok Pfizer 42.086 bivirknings­rapporter, inkludert 1223 dødsfall. Den kumulative analysen inkluderer et appendiks på ni tettskrevne sider med uønskede bivirkninger, noen ekstremt alvorlige og vurdert til å være av spesiell interesse for varsling. Disse dataene var ikke tilgjengelige før i januar 2022, da en forespørsel under informasjons­frihets­loven, påfulgt av søksmål, tvang FDA til å frigi dem. Inntil da hadde FDA bedt om 75 år for å offentlig­gjøre data fra Pfizers kliniske studier.

En fagfelle­vurdert studie av Pfizer og Modernas kliniske studier fra september 2022 viste at risikoen for alvorlige bivirkninger av spesiell interesse overgikk risiko­reduksjonen for sykehus­innleggelse som følge av covid-19, både hos Pfizer og Moderna. For eksempel var det 16 % høyere risiko for alvorlige bivirkninger hos mottakere av mRNA-vaksine enn i forhold til kontroll­gruppen, mens risikoen for alvorlige bivirkninger av spesiell interesse var 43 % høyere hos mottakere av mRNA-vaksine. Dette skiftet risiko­faktoren betydelig i forhold til hvor beskyttende vaksinen er.

En bio­distribusjons­studie, også frigitt under informasjons­frihets­loven, viste at Pfizers vaksine ikke holdt seg til lymfe­knuter, som selskapet opprinnelig hevdet, men ble spredt til flere organer over hele kroppen, som hjerte, lever, milt, beinmarg, livmor og testikler.

I tillegg til at covid-vaksinene ikke var ufarlige, var de heller ikke så effektive som man ble fore­speilet. Det medisinske tidsskriftet Lancet forklarte hvordan den absolutte risiko­reduksjonen i forhold til kontroll­grupper ikke var mer enn ca. 1 %. Mange studier har vist en negativ effektivitet over tid, dvs. at faren for covid-19-infeksjon tiltar dess flere doser man har mottatt. Dette er knyttet til et fenomen hvor immun­systemet ikke reagerer på nye versjoner av et virus, fordi det er trent på den opprinnelige varianten i vaksinen (Original Antigenic Sin). Dette er stikk i strid med hva som ble forventet av et produkt som først ble rapportert som immuniserende av medier, produsenter og helse­myndig­heter, selv om European Medicines Agency (EMA) etter­ hvert advarte om det. Pfizers egne rapporter viste også at vaksinerte hadde svekket immun­forsvar i 6–8 dager etter første dose. Dette løste Pfizer ved å definere «vaksinert» som 14 dager etter andre dose, noe som ble innført av Sverige, mens Stor­britannia strakk det til 21 dager. Covid-infeksjoner i vaksinerte som ikke hadde nådd denne milepælen, ble derfor kategorisert som uvaksinerte infeksjoner, og dette bidro til å fordreie statistikker som viste hvor effektive vaksinene var.

Til tross for sensuren rundt vaksiner – eller kanskje på grunn av den – viste det seg at mange verden rundt tidlig ble klar over potensielle komplikasjoner ved mRNA-vaksinering. For å øke vaksinasjons­opptaket valgte flere land å innføre digitale vaksine­pass, og dette etablerte et kontroll­nett som begrenset mobiliteten for dem som var uvaksinerte. I mange land mistet uvaksinerte mennesker jobben og måtte saksøke staten for å få dem igjen. Statlig press og utstøtelse fra samfunnet førte til et av de groveste over­trampene mot menneske­rettig­heter og individuell frihet i moderne tid.

Det kan være verdt å nevne at EU-kommisjonen i oktober 2018 publiserte en EU-dekkende studie for å anslå det generelle tillits­nivået til vaksiner. Dette ble fulgt opp i 2019 med en tidsplan for å kartlegge mulig implementering av et felles EU-vaksinasjons­pass (2019–2022). Mye av finansieringen av dette kom igjen fra Bill & Melinda Gates Foundation, som er en årlig bidragsyter. I 2019 mottok EU-kommisjonen tilfeldigvis 45 millioner dollar fra Gates Foundation, noe som var hundre ganger mer enn hva de mottok i 2017, 2018 og 2020 (400.000–500.000 dollar).

Som om alt dette ikke var nok, forsøkte WHO igjen å endre en kritisk definisjon da de hevdet at flokk­immunitet kun var mulig å oppnå gjennom vaksinering. Denne avgjørelsen måtte imidlertid raskt reverseres etter at det utløste en storm av kritikk fra vitenskaps­miljøet.

Mens lærdommen om SARS-CoV2-viruset økte etter­ hvert som covid-19-pandemien skred fram, fortsatte myndig­heter, medier og talsmenn for vaksiner å overdrive konsekvensene av viruset mens de promoterte trygg­heten og effektiviteten ved covid-vaksiner. Samtidig ble negative avsløringer børstet under teppet. Denne ensidige informasjons­distribusjonen og sensuren har satt viten­skapen kraftig tilbake og ført til ytterligere mistillit til WHO og dem som var ansvarlig for pandemi­responsen. Hva WHO presterte i 2020, var å innlede et globalt, sentralisert autokrati, basert på krise­maksimering og manipulasjon av data.

Del IV

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!