Torsdag kaptes vestlige ledere om å fordømme Putin og love at Ukraina ville få hjelp. Russland skulle straffes med de strengeste sanksjoner noensinne. Riktignok ikke olje og gass, for da ville også europeere fryse. Men dog. Putin var en usling. Det var alle enige om.

Jens Stoltenberg var flink i den rollen han er tiltenkt. Støre er litt for wooden og ullen til å engasjere. Mette Frederiksen anla den alvorlige minen og påsto at Ukraina tilhørte «våres nærområde».

Alle var de enige om at invasjonen av Ukraina var enestående, og det første alvorlige anslag mot internasjonal lov og orden siden 1938. Flere trakk paralleller med Hitler. Dette er i seg selv en banalisering og vitner om at man ikke bryr seg om historiske forskjeller. Det viktigste er narrativet. Den moralske overlegenheten. Ved å gjenta mange nok ganger at Putin er som Hitler og fortjener å lyses fredløs, stiger følelsen av å være med på noe historisk – og dermed også selvfølelsen.

Inntil den nye keiseren entret scenen. Meldingen fra kinesisk UD om at Kina ikke støtter sanksjonene, viser hvem som har den største klubba.

Xi Jinping tok glansen av Biden, som gjentok fraser fra sine forgjengere, som George H.W. Bush om Saddams invasjon av Kuwait: USA finner seg ikke i at bøller kan ta seg til rette, og vi vil sørge for at de straffes.

Men det har ikke vært noen sheriff i Det hvite hus på mange år. Selv George W. Bush passet ikke til rollen, selv etter 9/11. USA viklet seg inn i kriger man ikke fant veien ut igjen av. Så kom Trump.

Den internasjonale fronten mot Putin er indirekte også en front mot Trump. De ønsker å plassere dem på samme side, eller inni hverandre, som russiske dukker.

Men de har forregnet seg, og den som river teppet vekk under bena deres, er Xi Jinping, den nye keiseren.

Med uttalelsen om sanksjoner viser Xi at han står på Putins side. Vesten kan true med sanksjoner så mye de vil. Russland selger kull, hvete, olje og gass til Kina.

Sammen er de sterke nok til ikke bare å stå imot, men til å overvinne Vesten. Et Vesten som befinner seg i en tilstand av dekadanse og forfall, men forsøker å overvinne svakheten med et anstrengt smil, sensur og fraser.

Ingen tror at Biden er mannen som kan tukte Putin. Danske og norske medier viser solsiden av Biden, hvor han virker på høyden. Den som ser amerikanske medier, ser en gammel mann som leter etter ordene og ser forpint ut.

Ville du gå i krigen for denne mannen?

Men det vil journalistene. Journalistene er blitt krigshissere og stiller ledende spørsmål for å tvinge politikerne til å konfrontere Putin, som er alt de forakter: macho, hvit, kulturkristen og rik, samt autoritær på den bøllete måten.

Signalet fra Beijing tyder på at de hadde godkjent invasjonen på forhånd. Et så dristig trekk krevde forhåndsgodkjenning av forbundsfellen.

Sammen har de to land nesten alt som skal til for å forsyne hverandre. Kina har mange sjeldne mineraler, men de mangler en vital faktor: olje og gass. Kina kan ikke føre krig uten, men Russland svømmer i begge deler.

Det finnes bare ett land som er bedre selvforsynt med energi, og det er United States of America.

Donald Trump gjorde USA selvforsynende og skaffet derned USA et handlingsrom i utenrikspolitikken som det ikke hadde hatt før.

Det ga støtet til Abraham-avtalene. USA var ikke lenger avhengig av arabisk olje.

I stedet for takknemlighet svarte Demokratene med å legge ham for hat.

De lanserte det grønne skiftet, som krever at USA nedlegger sin industriproduksjon slik vi kjenner den, og dermed blir enda mer avhengig av Kina.

Når Xi Jinping går inn på Putins side, har Bidens USA tapt, og Europa har ikke en militærmakt som kan avskrekke den nye aksen.

Hvis det skal trekkes historiske paralleller, er ikke Putin Hitler og Xi Jinping Mussolini. Det er snarere som om Hitler skulle slått seg sammen med Stalin.

Meldingen fra Beijing har nok sendt sjokkbølger gjennom regjeringskontorene. Hvis Ukraina faller, står Taiwan for døren, og da snakker vi om en selvhevdelse ved hjelp av krig som forandrer historien.

Hitler forstrakk seg fordi Tyskland ikke hadde hverken materielle eller menneskelige ressurser til å føre en tofrontskrig.

Russland og Kina er en helt annen skål. De kan utfordre resten av verden.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!