BI-professor Jørgen Randers gjør oppmerksom på en vesentlig faktor som ikke er blitt påpekt: Klimaavtalene mangler sanksjoner. De som vil, kan jukse. Han har ingen tro på at Glasgow vil levere. Det blir med ordflommen, akkurat som i Paris i 2015.

– Å ha sanksjonsmuligheter burde selvfølgelig vært det sentrale temaet. Men det er det ikke, fordi det politisk sett er helt urealistisk, sier BI-professor i klimastrategi Jørgen Randers til NTB.

En avtale uten sanksjoner inviterer til unnasluntring.

På klimatoppmøtet COP26 i Glasgow ligger Parisavtalen fra 2015 på bordet. I forkant av toppmøtet har et stort antall land oppdatert og innskjerpet sine klimamål i tråd med Parisavtalen.

Men ettersom klimamålene er frivillige, har det få, om noen, konsekvenser ikke å leve opp til løftene.

Man får en mistanke om at Glasgow er et skuespill. Hvis politikerne virkelig mente hva de sier, ville de innført sanksjoner. Det står ikke til troende å si at klokka er ett minutt på midnatt hvis det er frivillig å følge det opp.

Jonas Gahr Støre kom med en kommentar. Det mest interessante er måten han omtaler EU på: som verdens mest avanserte samarbeid.

– Man er ikke der ennå at man kan ha straff. Men hvis du går til det mest avanserte samarbeidet i verden, nemlig EU, så ligger det jo der inne klare forpliktelser om å nå mål, hvor det har konsekvenser om du ikke når dem, påpeker han.

Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen av EU med sitt enorme byråkrati og manglende kontroll med pengebruken. Det EU er gode på, er makt, men det er noe annet enn samarbeid, jf. forsøket på å tvinge Polen og Ungarn til lydighet.

Norge, derimot, blir holdt i ørene av EU. Vi er forpliktet på mekanismer som utløser straff hvis vi ikke er den flinkeste gutten i klassen. Men man trenger ikke bruke pisken på den norske regjering. Den innfrir kravene frivillig, om det så betyr å demontere industrisamfunnet som gjør velstanden mulig.

Norge har inngått avtale med EU om å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030. Eftas overvåkingsorgan Esa sjekker om Norge følger forpliktelsene gjennom blant annet revisjon av utslippsregnskapet og andre rapporter. Hvis Esa finner at Norge ikke oppfyller avtalen, kan Efta-domstolen bli koblet inn og dømme Norge for brudd på EØS-avtalen.

Det venter oss «påslag» hvis vi ikke oppfyller kravene.

Det kan innebære at Norge må ta igjen den manglende innsatsen senere, med et påslag på 8 prosent.

– Det er jo ikke i kategorien straff, men det er i kategorien at det blir tydelig at det koster mer å vente lenger. Vi må jo håpe at vi kan utvikle noen av de mekanismene videre, sier Støre.

Randers har ingen illusjoner om Glasgow: Det skjer ingenting. Bare en ordflom.

– Spill for galleriet

Randers mener på sin side at slike sanksjoner har liten effekt.

– Det er et spill for galleriet. Når man ikke greier å innfri, må man kjøpe klimakvoter. For et rikt land som Norge spiller det jo ingen rolle, sier han.

Når det gjelder Parisavtalen, er situasjonen enda mer mistrøstig, mener han.

– Det finnes jo ingen straffemekanisme inn i de forpliktelsene land gir på et sånt møte. Det er ingen sanksjoner. Og det leder jo selvfølgelig til at man ikke leverer på de tingene man har meldt inn til FN, sier Randers. (..)

– Hva tror du utfallet blir av Glasgow-møtet?

– Ingenting. Politikerne kommer til å si det samme som i 2015, bare lite grann sterkere og høyere, sier BI-professoren, som heller ikke har noen tro på at Norge kommer til å nå målet om 55 prosent utslippskutt i 2030.

– Realismen er uhyre lav. De prosjektene som må skje, er så store og omfattende – og alle må skje innen 2030, påpeker han.

Han spår også at en CO2-avgift på 2000 kroner aldri vil bli vedtatt.

– Når folk ser hvor mye dyrere bensinen blir, så vil de ikke. Det er dét som egentlig er problemet. (NTB)

.

Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂