Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) Miljødirektoratet rapport om klimatiltak mot 2030 av miljødirektør Ellen Hambro i Oslo den 2. juni 2023. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Fredag 2. juni presenterte Miljødirektoratet sin nyeste bestillingsrapport med den heftige tittelen Klimatiltak i Norge mot 2030: Oppdatert kunnskapsgrunnlag om utslippsreduksjonspotensial, barrierer og mulige virkemidler – 2023. Her har etaten analysert 85 ulike tiltak som kan redusere nasjonale utslipp og redde Støres altoverskyggende «klimamål», som alle skjønner er umulige å oppnå.

Rapporten er den første av flere årlige oppfølgere og bygger på tidligere rapporter som «Klimakur 2030» publisert i 2020, «Klimatiltak under innsatsfordelingen» og «Grønn omstilling» fra 2022 og «Tiltaksanalyse for skog– og arealbrukssektoren» fra 2023. Resultatene av denne papirmølla er imidlertid svært magre, selv om milliardene renner ut til private klimaspekulanter:

På 33 år med såkalte klimatiltak har norske utslipp kanskje gått ned med 5 prosent, til en pris ingen vil snakke om. De neste syv årene skal vi kutte 50 prosent til. Hurra! Helt siden klimamålene ble vedtatt av Ernas regjering ut fra ren synsing i 2015, og hele stortinget tilsluttet seg virkelighetsflukten, har det egentlig ikke norske utslipp av plantenæring gått noe nedover. Det virker ikke. Men nå, nå skal det bli andre boller! Tror virkelig folk på dette tøvet? NRK tror i hvertf all på det.

Støre arvet Ernas klimahysteri, og toppet det

Da Støre tiltrådte, måtte han naturligvis markere revir, og den nye statsministeren økte klimamålene fra 50 til 55 prosent innen 2030. Dette var også fantasitall basert på absolutt ingen suksesser eller fremgang, men det er jo viktig å tisse litt høyere på stolpen enn forrige top dog, og Støre elsker store visjoner og hårete mål. Resultater er det derimot ikke så nøye med. Ei heller med hva det koster.

Det ligger enormt mye politisk prestisje i å innfri disse selvpålangte klimamålene. Støre & Co har gått «all in» med sine løfter. Riktignok vil ingenting skje når målene ikke oppnås: Ingen sanksjoner, straff eller reaksjon vil bli påført Norge, og ingen vil egentlig bry seg. Problemet er at absolutt ALT av politisk prestisje, makt, penger og ære er kanalisert mot dette ene målet, og alt annet kommer i annen rekke. Derfor er ethvert signal om fiasko en personlig trussel mot Støre og hans rike kumpaner. Det er her det blir bekymringsfullt.

Ikke en rapport om klimamål, men et vindu til et usunt arbeidsmiljø

At klimamålene ikke vil nås, trenger ikke bekymre noen, for det vil som sagt ikke ha noen konsekvenser for noe som helst. Det som bør bekymre mange – særlig de ansatt i offentlig sektor – er psykologien som ligger bak den siste rapporten fra Miljødirektoratet. Den er nemlig bekymringsfull lesing:

Ikke fordi Jorden snart går under i klimaragnarok, men fordi rapport M-2539 på friske 424 sider er så gjennomgående villedende: Den mangler alt av advarsler,  realitetsorientering og økonomiske konsekvensanalyser. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide er imidlertid strålende fornøyd i intervju med VG:

– Rapporten er både optimistisk og ærlig. Optimistisk, fordi den viser at det er fullt mulig å nå klimamålene. Ærlig, fordi den viser at alle sektorer må bidra, og at vi ikke har noen tid å miste

Men enhver utenfor denne maktsirkelen vil finne rapporten villedende, overoptimistisk og tildels latterlig. Dette er ikke mulig, og det skjønner man når man leser rapporten. Det er altfor mange faktorer som kan og vil feile.

En av hovedoppgavene til offentlig forvaltning og embetsverket er å sette politikernes politikk ut i livet – uansett hvor dumt det måtte være. Forvaltningen må finne løsninger som er innenfor loven og mulighetsrommet som politikerne kan godkjenne implementert.  Men forvaltningen plikter også å være ærlig mot politikerne – og denne rapporten er ikke ærlig. Den bærer preg av å være et bestillingsverk fra Espen Barth Eide selv: «Fiks det, ellers…!»

85 tiltak for å redde været på Gjøvik i år 2100

Miljødirektør Ellen Hambro går god for rapporten – som altså viser til hele 85 tiltak som skal få Norge på rett klimaspor innen 2030. Men rapporten er klar på en ting: «Utslippene kan mer enn halveres innen 2030 hvis alle tiltak vi har utredet gjennomføres«.

Her er det altså ikke noe slingringsmonn. Klarer man bare 84 av dem, så er fiaskoen et faktum, og det er jo her komikken begynner: Enhver edru person som blar i denne rapporten, begynner automatisk å tenke: «Hva i huleste skal dette forestille?». For hva må til for å erklære suksess? De tre viktigste tiltakene er:

1: Matforbruk i tråd med de nasjonale kostholdsrådene – altså ikke spise mer enn 500 gram rødt kjøtt i uken, og spise mer grønnsaker. Hele Norge står i grillosen og ler seg skakke av dette. Hvem skal tvinge dem?

2: 100 prosent av nye lastebiler er elektriske eller bruker biogass i 2030. Det finnes ikke noe lovverk for å tvinge dette gjennom, og dessuten er utvalget av slike kjøretøy fortatt begrenset.

3: Karbonfangst og -lagring (CCS) på industrianlegg. Allerede i 2007 blåste Jens Stoltenberg åtte milliarder på denne feberfantasien fra pikerommet til MdG, og alt man oppnådde var å bevise at CCS hverken fungerer, monner eller er økonomisk gjennomførbart. Do the math.

Så hele planen har allerede falt i fisk. Og dette var bare toppen av tiltakene. Miljødirektoratet har lett med lys og lykte etter hver minste lille kilo med CO2-kutt, så lenger ned på listen kan vi finne fantasifulle tiltak som omfatter absolutt alle sektorer: Hydrogenbasert drivstoff i sjøfarten. Økt bruk av hjemmekontor. Syntetisk drivstoff i luftfarten. Elektriske maskiner i jordbruket. Elektrifisering av fritidsbåter. Stans i nydyrking av myr. Og råtebekjempelse. Etc. Alle skal med, og alle monner drar.

Hvorfor er det ingen som setter ned foten i Miljødirektoratet?

Rapporten er ikke blottet for bekymringer. Den innrømmer at å nå klimamålene blir krevende, vanskelig og omfattende. Det rapporten IKKE sier, er det som er ærlig: Dette er for mye Møllers Tran. Det finnes ingen kostnadsvurdering, ingen ærlig risikovurdering, og heller ingen objektiv vurdering hvorvidt å nå disse målene faktisk er mulig. Hvorfor står ikke dette i rapporten? Har ledelsen i Miljødirektoratet vært ærlig mot regjeringen om dette? Det finner vi ingen spor av.

Støre ønsker altså å eskalere jakten på de selvpålagte klimamålene med alle midler. Alt annet er nedprioritert, og dette vil naturligvis bli ekstremt kostbart og altoppslukende – og likevel er det ingenting som tilsier at man vil lykkes. Ikke bare på grunn av det ekstreme hastverket (som alltid medfører farer og fiasko), men fordi svært mange av «tiltakene» er ren science fiction, er prøvd tidligere og har feilet, eller er hinsides all sikkerhet og økonomisk ansvar.

Så hvorfor gjenspeiler ikke rapporten dette? Av de 424 sidene er ikke en eneste dedikert til advarsler, risikovurderinger, faremomenter eller økonomiske overslag, slik offentlige papirer skal inneholde. Det er nemlig avgjørende, så politikerne har et reellt beslutningsgrunnlag, og så embetsverket selv kan bevise at de har gjort jobben sin i ettertid. I stedet leverer Miljødirektoratet en rapport som sviker begge deler og fremstår som et bestillingsverk, skrevet av Barth Eide selv.

Taushetskultur, hykleri og pålegg under press?

Det jobber hele 700 mennesker i Miljødirektoratet i Trondheim og Oslo, hvis sentrale oppgaver og ansvar er å «forvalte norsk natur og hindre forurensning». La oss ignorere det faktum at CO2 er harmløs plantenæring og ikke forurensing, og utbyggingen av vindkraft og solkraft er ekstrem naturrasering med industriprodukter på vegne av private kapitalkrefter – selv om det alene burde reise en hær av varslere i Miljødirektoratets korridorer.

Det man ikke kan ignorere, er mangelen på realitetsorientering, advarsler, risikovurderinger, faremomenter og økonomiske overslag i rapporten. Vi nekter simpelthen å tro at at blant 700 ansatte finnes det INGEN som ser problemene med denne rapporten, og i enda større grad ansatte som ikke ler høyt av hele hysteriet – slik resten av Norge gjør.

Alle voksne, edru personer forstår nemlig at disse klimamålene aldri blir nådd. Det er bare dumt. Det folk frykter er ikke konsekvensene av den forestående fiaskoen, men hvor mye skattepenger politikerne vil sløse bort de neste syv årene på å jage den rosa elefanten sin.

Så hvordan er det egentlig å jobbe i Miljødirektoratet? Klimarapporten deres tyder på en arbeidsmiljø preget av konsensuspress, flokkmentalitet, hykleri, intellektuell latskap, dårlig håndverk og fryktkultur, hvor varslere hverken tør eller vil varsle. Det bør bekymre flere enn oss.

Vi hører gjerne fra noen på innsiden. Alle tipsere får naturligvis full presseetisk beskyttelse.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp Kents bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.