På onsdagens landsstyremøte i Arbeiderpartiet understreket både Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng at båndene til fagbevegelsen må bli enda tettere. Det er et rop om hjelp fra to gamle kjemper som famler i blinde. Ap har mistet medlemmer og oppslutning, mens fagbevegelsen er blitt et hvilehjem for både medlemmer og et stadig større sjikt av apparatsjiks.

– Vi skal være – vi må være – den politisk dominerende kraften i fagbevegelsen. Det er ingen andre partier som evner å være vanlige folks politiske verktøy på samme måte som Arbeiderpartiet. Det er en veldig stor jobb for oss i årene som kommer, sa partisekretær Kjersti Stenseng da hun talte til landsstyremøtet onsdag.

Partileder Jonas Gahr Støre trakk også fram økt oppslutning i fagbevegelsen som en viktig brikke i valgseieren i sin tale dagen i forveien. Støtten økte fra om lag 30 prosent ved starten av valgkampen til opp mot 40 prosent på valgdagen. (NTB)

Jommen sa jeg smør. Jeg er ikke fagorganisert i dag, men jeg vil likevel påstå at jeg kjenner godt til fagbevegelsen, både fra inn- og utsiden. Som ung konduktør i Oslo Sporveier på 70-tallet ramlet jeg midt oppi en rasende strid mellom Arbeiderpartiets gamle garde og unge og «kule» kadre fra AKP-ml. AKP-ml vant striden den gang.

Neste gjensyn med fagbevegelsen var da jeg som hovedtillitsvalgt for den kommunale foreningen i Stor-Elvdal (jeg ble valgt fordi ingen andre orket å ta den kjedelige jobben) stilte på Olrud motorhotell i Ringsaker, i anledning Kommuneforbundets fylkesårsmøte i 1989. Jeg var da, som 31-åring, den yngste delegaten på dette møtet. Den eneste grunnen til å dra var at Yngve Hågensen skulle holde innledning, det vil si drive valgkamp for seg selv som ny leder for LO. Jeg hadde sansen for Yngve, men det hadde ikke datidens ledelse i Arbeiderpartiet:

Jagland omtaler valget av Yngve Hågensen på LO-kongressen i 1989 som «et valg av større betydning».

I boka skriver Jagland:

«Yngve Hågensen begynte tidlig å posisjonere seg, til stor bekymring for mange av den gamle garde både i partiet og LO. Etter deres oppfatning var han gammel radikaler og rabulist. Dessuten hadde han et altfor ustadig og hissig temperament». (Fagbladet)

Jagland har enda et viktig poeng som Fagbladet har plukket frem fra Jaglands bok «Du skal eie det selv»:

Jagland mener skepsisen til Hågensen tvang fram en motkandidat. Det ble Nils Totland fra Statstjenestemannskartellet, «en helstøpt mann som var like frittalende som Hågensen».

«Men industrien og frontfaget vant foran den offentlige sektoren», skriver Jagland, som mener at industrifolkene var «gullstandarden» i arbeiderbevegelsen.

«Denne «gullstandarden» i arbeiderbevegelsen hadde også jeg under huden fra faren min, som hadde tillitsverv i industrien», skriver Jagland.

OSLO 28.10.2004. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen presenterte torsdag sin selvbiografi «Gjør din plikt, krev din rett». Foto: Knut Falch / NTB

Ingen spørsmål

Yngve Hågensen hadde den «gullstandarden», men selv om han holdt et gnistrende godt foredrag, var det stille som i graven da møteleder etterlyste spørsmål fra fylkesårsmøtets vel 50 tilstedeværende. Det var satt av 45 minutter til debatt (gudene må vite hvorfor), og møteleder vred sine hender i fortvilelse over den manglende spørrelysten.

– Er det virkelig ingen som har noen spørsmål til’n Yngve, a?

Jeg syntes det hele var så pinlig at jeg brøt lovnaden til meg selv om at jeg kun skulle observere, ikke prate meg borti noe. Notater hadde jeg tatt av gammel vane, og siden jeg også var uenig i mye av det Hågensen hadde sagt, strakte jeg armen i været.

Det ble et spørsmål, ivrig besvart av den like engasjerte Yngve. Replikk til meg, og nytt svar fra Yngve. Igjen manet møteleder forsamlingen til å benytte anledningen. Men nei. De fleste stirret beskjemmet bort på sidemann eller ut av de store vinduene. Ergo tok jeg en ny tørn. Yngve svarte igjen, men etter en replikk bestemte jeg meg for at nå fikk det være nok. Jeg tidde, mens møtelederen kikket på klokka og med fortvilelse i stemmen lurte på om det virkelig var slik at ingen flere ville stille spørsmål.

Da strakte bakerste mann i salen opp nævan.

– Ja, Melvin. Vær så god, sa møteleder med begeistring i stemmen.

Jeg kikket kjapt på lista over de fremmøtte, og fant ut at n’Melvin var formann i Elverum brannmanns forening (det fantes nemlig både formenn og brannmenn i den tiden).

– Je lurer på om itte vafla er klare nå, je, sa’n Melvin.

Møtet ble umiddelstraks hevet for vaffelservering, og n’Melvin, n’Yngve å je gikk på trappa og tok øss en røk …

Ingen svar

Nær 40 år senere trengte jeg hjelp fra mitt tidligere forbund, som da hadde skiftet navn til Fagforbundet. Jeg var medlem, men den lokale lederen viste seg å være en dott som gjorde mer skade enn nytte. Den regionale ledelsen hverken kunne eller ville hjelpe, og da jeg etter flere telefoner og e-poster heller ikke oppnådde kontakt med den åtte personer store juridiske avdelingen i Oslo, ga jeg opp.

Hensikten med disse personlige anekdotene er selvsagt å illustrere hvor håpløst akterutseilt, topptung og livsfjern fagbevegelsen – i det store og det hele – har blitt. For mange i fagbevegelsen, som i Arbeiderpartiet og i de fleste andre politiske partier, har ønsket om å hjelpe folk fordunstet til fordel for å sikre seg en jobb, eller et «bein», som vi kalte det på 70-tallet. Det er vel og bra med heltidsansatte tillitsvalgte og politikere, men når veien blir selve målet, sier det seg selv at avstanden til og innlevelsen med dem de skal representere, blir for lang.

Når så Arbeiderpartiet har et landsstyre som «bar preg av et parti som fortsatt suger på seiers-karamellen» (sitat NTB), ser det mørkt ut for Norge de neste fire årene. Rødt og Senterpartiet var valgets vinnere, nettopp fordi de så og påpekte politikernes, fagbevegelsens og lobbyistenes enorme avstand til folk flest.

Kjersti Stenseng og Arbeiderpartiet tilbyr bare mer av det samme:

– Når vi skal bygge organisasjonen vår, så skal vi ha flere fra LO på listene våre, men vi skal også ha flere arbeiderpartifolk som aktive tillitsvalgte i fagbevegelsen, sa Stenseng.

Hun skisserte særlig tre saker som er «kjernen av vårt felles prosjekt», saker som det blir viktig å bygge videre på framover:

* Sterkere arbeidsmiljølov

* Ny grønn industri

* Norgesmodell for et seriøst arbeidsliv

Hun sa altså «seriøst arbeidsliv». Seriøst?!

Jeg tror ikke det.

Dessverre har både fagbevegelsen og det gamle Arbeiderpartiet råtnet på rot, drevet frem av strebere som ikke bryr seg om folks ve og vel. Men for all del, de er ikke alene. Politikk har blitt et yrke.

Les også:

Strømsjokket politikerne ikke vil snakke om

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂