Ytringsfriheten har siden Eidsvolls-mennenes dager vært grunnlovsfestet, men som med så mange andre grunnlovsfestede rettigheter blir grunnlovsbestemmelsen uthult og gradvis fratatt sin mening.

Lovgiverne har beskranket ytringsfriheten bit for bit. Folks rett til å ytre seg gjerdes inn. Stortinget har gitt et særlig rettsvern til ytringer som slår godt an på Løvebakken, men tar ikke i utide parti for folk som måtte mene noe annet.

Stortinget har utstyrt straffeloven med en bestemmelse om «hatefulle ytringer». Den misbrukes daglig til å underkue ytringer makthaverne ikke liker. Det er derfor forbundet med straffeansvar å fortelle sannheten om islam. Det skremmer folk fra å hevde sine meninger.

Lovbestemmelsen ble påberopt også mot Rosenborg-trener Åge Hareide, som nylig i samband med Pride ga offentlig uttrykk for at han er mot å bruke fotballbaner som arena for politiske kampanjer. Da nedkalte han storm over sitt lyse hode. Bergens Tidende beskyldte ham for «hatprat». Pride skal få kritisere samfunnet, men samfunnet skal ikke ha rett til å kritisere Pride.

«Scenenekt» – fra engelsk no platforming – går ut på at de som har makt til det, skal nekte fremføring av meninger de selv ikke liker. Trondheim formannskap er et aktuelt eksempel. Organisasjonen SIAN har meldt fra at de senere i juli vil ha en demonstrasjon på Torvet. Det førte til en resolusjon fra formannskapet hvor de ber organisasjonen ryke og reise og henlegge sin markering et annet sted, fortrinnsvis i en av byens utkanter. De som ønsker å islamisere Norge, skal få bruke Torvet, men de som vil at landet skal forbli som det er – de får ta med seg plakatene til en avkrok.

Formannskapet forsto så lite av begrepet ytringsfrihet at politimester Nils Kristian Moe rykket ut og belærte formannskapet at folk ikke trenger godkjenning for å holde en demonstrasjon på offentlig sted. Det holder å melde fra til politiet, slik at de kan være til stede og beskytte arrangørens rett til å ytre seg. Lokalpolitikere har ikke noe med å forby eller tillate møter på offentlige steder.

Den regjeringsoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen ønsker et bredt tilfang av innspill fra alle hold. Det fikk et av medlemmene til å trekke seg fra vervet fordi en som lenge har kritisert tildelingen av offentlige kulturmidler til sære prosjekter, også var invitert til et innspillmøte. En rekke kunstnerorganisasjoner med Forfatterforeningen i spissen har tatt avstand fra at kulturkritikeren, også kalt Sløseriombudsmannen, fikk komme til orde. Kunstnere skal beskyttes mot harselas.

Det er noe alvorlig på ferde, men et tydelig tegn i tiden når Forfatterforeningen går inn for å stenge ute stemmer som formidler kunstkritikk. Roy Jacobsen, en av vår tids mest fremtredende skjønnlitterære forfattere, har meldt seg ut av foreningen i protest.

Scenenektingen griper om seg. «Nå orker jeg ikke mer!» utbrøt olje- og energiminister Tina Bru etter å ha lest ytringer på nettet rettet mot eks-byråd Lan Marie Berg. Det var en ytring som er typisk for politikerklassen: Kritikk frabes! Ytringer som fremtrer som trusler, fortjener selvsagt intet vern og kan være straffbare, men hva folk ellers har på hjertet, skal elitene finne seg i å høre.

Lovgiverne angriper ytringsfriheten med salamitaktikk. Tynne skiver som kuttes av spekepølsen, merkes lite for hver skive, men over tid blir det mindre og mindre igjen av pølsen. Eller for å si det med Bjørnstjerne Bjørnson, som i et dikt forteller om Ingerid Sletten av Sillejord. Hun hadde verken sølv eller gull, men en lue av farget ull som hun hadde fått av sin mor. «Hun gjæmte huen i fireti år», men da hun skulle ta den opp fra kistebunnen, «var der ikke tråden igjæn».

Bjørnsons fortelling om et menneske som ikke turte å leve på ordentlig, er relevant for ytringsfriheten. Det er ved å bruke ytringsretten at den har verdi. Lar vi grunnlovsbestemmelsen hvile uten å bli satt på prøve, vil den en vakker dag være møllspist og verdiløs – «ikke tråden igjæn».

Ytringsfriheten angripes fra alle kanter. Folk som har andre meninger enn det som de selverklærte elitene godtar, skal stigmatiseres og forfølges. En NTNU-lærer fikk nylig sparken fordi han stilte spørsmålstegn ved innvandringspolitikken. Ingen stiller opp for ham. No platforming igjen!

Ytringsfrihet er kort fortalt folks rett til å fremføre ytringer andre ikke fordrar å høre. Et demokrati består ikke av folk som er enige, men som er uenige – og har lært seg å leve sammen.

Dette gjelder ikke lenger. Folket skal uniformeres – for da er de lettere å dressere.