Slaget om Haramsøya og vindkraft hardner til

Motvind Norge brøt i august politiets blokade på Haramsøya. I bildet ser vi Hans Petter Thue, som var den første som ble bøtelagt. Foto: Nei til vindkraftverk på Haramsøya / Facebook

Vindkraft-motstanden øker fort og hardner til i Norge. Sivil ulydighet brer om seg, og på Haramsøya har flere blitt bøtelagt. Utbyggerne jobber nå på spreng for å rekke fristen for ferdigstillelse. Kampen mot vindkraft er også et oppgjør om klimasaken.

På Facebook melder Aina M.H. Hauge fra gruppen Nei til vindkraft på Haramsøya at politiet heretter vil vise nulltoleranse når det gjelder hindring av anleggsarbeid og ferdsel/transport til industrifeltet. Dette gjelder både på Skjelten og Haramsøya, og er bestemt på politimesternivå. Vedtaket kommer etter gjentatte og standhaftige aksjoner for å hindre og forsinke raseringen av naturen.

Organisasjonen har en åpen Facebookside som har gått fra 300 til 33.000 følgere på et år. Der meldes det at dersom noen hindrer arbeid eller ferdsel, så vil vedkommende bli politianmeldt, få bot, og saken vil havne på vedkommendes rulleblad. En vil altså ikke lenger ha «plettfri vandel», med de konsekvenser det har. Alle som beveger seg innenfor området der det er ferdeselforbud (i tidsrommet ferdselsforbudet gjelder), vil bli anmeldt og bøtelagt, uten at politiet gir noe pålegg først.

Motvind-aktivistene som heretter ønsker å gjennomføre gå-sakte-aksjoner, eller holde appeller eller aksjoner som hindrer det «samfunnskritiske» arbeidet med å bygge monstermøllene, må nå søke politiet på forhånd, og de vil neppe få godjennelse. Haramsøya har blitt den nye symbolsaken mot vindkraft, etter at aksjonistene på Andøya vant kampen mot utbyggerne på Andmyran, og planene ble kansellert. Det har gitt vindkraftmotstanderne ny energi og besluttsomhet.

Forsinkelse er veien til seier for motstanderne

Hver eneste dag aksjonistene klarer å forsinke vindkraft-byggingen, er en katastrofe for industrien: Hvis ikke vindparkene er ferdige og operative innen 31.12.2021, vil heller ikke anlegget få høste offentlige subsidier frem til 2035, og det innebærer konkurs. Med under halvtannet år igjen til deadline, står vinkdraftselskapene med ryggen mot veggen, og har bare én utvei: å få myndighetene til å beskytte byggingen med makt.

For en uke siden ble aksjonisten Hans Petter Thue i Motvind Haramsøy fjernet med makt fra sin egen eiendom, og fraktet vekk i politibil, fordi han nektet å godta ferdselsforbudet. Etter dette gikk Motvind Norge ut med en oppsiktsvekkende melding på sin Facebook-side:

– Vi trenger «kanonføde» som kan være med på å forsvare menneskerettigheter og miljø på Haramsøya og Frøya. Med kanonføde mener vi folk som er villig til å stå opp mot urett og ikke flytter seg på ordre fra politiet.

Generalsekretær Rune Haaland i paraplyorganisasjonen Motvind Norge melder at 50–60 mennesker allerede har meldt seg frivillig til tjeneste, med risiko for å få en bot på 8000 kroner. Vindkraftmotstanden lider likevel av lav voksesyke, og det er ikke full enighet internt om veien fremover, hverken i forhold til aksjonsformer eller forholdet til klimahysteriet, som jo er selve årsaken til vindkraft-skandalen.

Lederen i Nei til Vindkraftverk på Haramsøya, Birgit Oline Kjerstad, reagerte på utspillet om et «heimevern» som raskt kan bli mobilisert til aksjoner: Hun vil bruke det politiske systemet i rettsapparatet for å stoppe vindkraftverket som er under bygging på øya, og sier folket har gått til sivil ulydighet for å bremse anleggsarbeidet i påvente av en politisk eller juridisk prøving av saken. I den anledning mener hun at krigsretorikk om kanonføde ikke hører sammen med sivil ulydighet. Men hun frykter hva som kan skje fremover, og sier til NRK:

– Men utan at sentrale politikarar tek ansvar og viser litt politisk mot, er eg redd trykket frå folkedjupet vil auke. Vi har ikkje noka interesse av å piske opp stemninga, men vi kan heller ikkje la vere å kjempe for felles verdiar.

Mot vindmøller, men for klimatiltak og grønt skifte, gir ingen mening

Politikere har blitt helfrelst på å snakke om «felles verdier» uten å definere hva det innebærer, eller hvem det skal være felles for. Og hverken politikerne eller regjeringen viser tegn til å vakle i kullsviertroen på vindkraft som drivkraft for «grønt skifte», til tross for vindkraft-kollapsen i Tyskland, til tross for at fasiten viser at vindkraft ikke kutter CO2 som myten sier, og til tross for at bare Europa forsøker å gjennomføre et «grønt skifte», mens resten av verden eskalerer sin bruk av fossil energi.

Det gigantiske politiske nederlaget er det ingen som orker å ta, dessuten avhenger hele det påståtte «grønne skiftet» av vindkraft. Det finnes ingen alternativer.

Derfor er kampen mot vindkraft også et oppgjør om klimasaken.