Sakset/Fra hofta

Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

I en morsom, men samtidig alvorlig tekst stiller Civita-jurist Torstein Ulserød følgende spørsmål i overskriften: «Er det trygt å være borgerlig kunststudent?»

Ved å bytte om på offerkategoriene viser han hvordan ideologien ved Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) har endt i parodien og det autoritære.

For det er jo opplagt at om det er noen kunststudent som skulle føle seg sårbar, uglesett og lite inkludert, så er det en ikke-sosialistisk, borgerlig, heterofil student som tror kunsten har godt av markedseksponering uten statlige krykker, og som kanskje i tillegg er islamkritisk, «klimafornekter», skeptisk til masseinnvandring, setter de hollandske mesterne og annen figurativ, europeisk kunst høyest og som er medlem, ja, la oss si i Senterpartiet (du vet, partiet som tok med Quisling som forsvarsminister i mellomkrigstida, og som knapt har målbar oppslutning ved høyskolene i Oslo).

Man aner en ironisk undertone alt i starten av artikkelen:

Blant annet har Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), lansert en «treårig handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som omfatter alle skolens aktiviteter fra rekruttering av elever og ansatte, pedagogisk innhold og undervisningsmetoder, til informasjonsarbeid, økonomiske tilskudd og så videre». Det er bra at man på denne måten forsøker å bygge institusjoner tuftet på likeverd og inkludering. Det er imidlertid grunn til å spørre om man går bredt nok ut.

Ulserød latterliggjør i grunnen de radikale studenter og ansatte ved KhiO, som har hevdet at institusjonen ikke er trygg for BIPOC-studenter. BIPOC er moderne lingo for «Black, Indigenous and People of Color». Disse er visstnok holdt nede og diskriminert av hvite, som er rasister, alle som en, om de vet det eller ei. Ved at disse føler seg utrygge, går det utover kvaliteten i tilbudet, blir det sagt.

Men betyr det også at borgerlige studenter som er tilhenger av markedsmekanismer i kunstfeltet også bør oppleve at sin gruppe speiles på alle nivåer i kunstfeltet, hvis ikke risikerer vi at identitetspolitiske og venstreradikale maktstrukturer får en uheldig monopolstilling? Det skaper jo utrygghet for de borgerlig innstilte studentene, og hindrer mangfoldet og dermed kvaliteten i både utdanningen og i sluttproduktet, kunsten.

(Artikkelen fortsetter under annonsen.)

For det finnes jo andre, marginale grupper kunststudenter enn BIPOC, minner Ulserød om:

En særlig sårbar, og ofte oversett, minoritet er kunststudenter med et borgerlig ståsted. Disse er ikke mange. Men når ble det et gyldig argument for ikke å lage en skikkelig handlingsplan?

Og det kan vel finnes andre undertrykkende strukturen enn de som bygger på hudfarge, og som vil ramme de borgerlige studentene – som for eksempel strukturell sosialisme:

Hva med å lytte til kunststudenter som ikke opplever KHiO som et trygt sted fordi skolen på mange måter representerer en type strukturell sosialisme?

Det er lett å begrunne at strukturell sosialisme finnes på steder som KhiO – det er nemlig langt mellom konservative mennesker med makt i kunstfeltet:

Ta en titt på styresammensetninger i kunstinstitusjoner, lister over ledelse, ansatte og nyansatte, og vær oppmerksom på hvordan makten i dette feltet ligger hos mennesker som regner seg som politisk progressive.

Men de som etterlyser mangfold, etterlyser aldri politisk mangfold til høyre for seg.

Det kreves nå ved KhiO internopplæring for ansatte og kurs for førsteårsstudenter i emner som «kjønnsbevissthet og dekolonialisert pedagogikk», skriver Ulserød, men det kan også med fordel gis tilsvarende opplæring i sentrale temaer knyttet til for eksempel «velferdsstatens bærekraft», påpeker han retorisk.

Så prosaiske saker som velferdsstatens forutsetninger er nok ikke noe for det unge kunstfolket. Velferdsstaten skal bare finansiere utdannelsen deres og gi dem stillinger og penger når ingen vil betale for kunsten de lager.

 

her!