Gjesteskribent

Oscar Wergelands maleri «Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814», som henger i Stortinget til minne om utformingen av Norges grunnlov. Foto: Stortingsarkivet / Wikimedia.

I Aftenposten for 7. juni går politiadvokat Kai Spurkland kraftig i rette med professor Matlary, som i samme avis den 6. juni bebreider politiet for at de ikke grep inn og hindret fredagens demonstrasjon. Spurklands konklusjon, som han til alt overmål serverer før premissene for den, er at: «Politiet sto med andre ord foran en mulig motstrid mellom en grunnleggende menneskerettighet forankret i Grunnloven og EMK og en ubegrunnet forskrift som, kanskje, forbød demonstrasjoner med mer enn 50 personer. Noen nærmere begrunnelse for at politiet ikke opptrådte som «smittepoliti» er ikke nødvendig». Så det så.

Det er oppsiktsvekkende at politiadvokat Spurkland uten nærmere refleksjon legger som premiss at de begrensninger nordmenn har måttet leve med de siste tre månedene, er ubegrunnede. Hvilken medisinfaglig bakgrunn har han for å hevde noe slikt, og er en slik forståelse representativ for den etaten han uttaler seg på vegne av? Påstander som dette vil kunne ha fatale konsekvenser for oppslutningen om den fortsatte smitteverndugnaden. For hvem vil vel for fremtiden respektere de mest omfattende begrensninger av den personlige frihet i fredstid, all den stund selveste Lovens Håndhever i stillings medfør hevder de er unødvendige?

Mer interessant i vår sammenheng er imidlertid Spurklands selektive fremstilling av det samlede rettsbildet og dets juridiske konsekvenser.

Situasjonsbetinget respekt

Politiets rørende omsorg for grunnlov og menneskerettigheter har ikke alltid vært like påfallende som nå. Demonstrasjonsfriheten er heller ikke på langt nær den eneste rettigheten som nyter grunnlovsvern. Den er heller ikke den eneste såkalte frihetsrettighet som reguleres av Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon, som Norge har undertegnet. Jeg vil her kun nevne to forhold.

I slutten av mars vedtok Regjeringen i forståelse med Stortinget det såkalte hytteforbudet i forskrifts form. Forbudet innebar at folk med fritidseiendom i en annen kommune enn der de var folkeregistrert, med noen unntak ikke hadde anledning til å overnatte på sine fritidseiendommer. Hytteforbudet var ikke begrunnet i smittevernhensyn, men i hensynet til mulig overbelastning av helsevesenet i de såkalte hyttekommunene. Det kan derfor hevdes at forskriften var såkalt vanhjemlet, da den var hjemlet i bestemmelser om smittevern i smittevernloven § 4-1.

I bestemmelsen i Grunnlovens § 106 første ledd heter det at: «Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.»

Vi har altså her å gjøre med en situasjon der en forskrift – som har en langt lavere rettskildemessig rang enn Grunnloven, kan sies å stå i strid med de reelle hensyn bak og ordlyden i en grunnovsbestemmelse. Ikke desto mindre er det et ubestridelig faktum at politiet ved flere anledninger grep inn overfor mennesker som overtrådte hytteforbudet.

Koronaforskriften inneholder bestemmelser om sosial avstand. Men Grunnlovens § 101 annet ledd lyder: «Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.» Det er sannsynligvis denne hjemmel Spurkland henviser til når han rettferdiggjør politiets forsømmelser under fredagens demonstrasjon. Men Spurkland gir ingen som helst begrunnelse for hans innskrenkende tolkning av bestemmelsen, som det kan hevdes må forstås dithen at det ikke bare er de politiske demonstrasjoner, men også enhver fredelig forsamling som har grunnlovsvern.

Og hvor var politiets omsorg for grunnlovens møte- og forsamlingsfrihet da Regjeringen forbød arrangementer på 17. mai? Var det i overbevisning om at fredelige norske borgere vil respektere forbudet? Og var det en tilsvarende oppfatning av at demonstrantene på fredag ville begå voldslovbrudd og herverk hvis de ble hindret i å demonstrere? Og hva sier det i så fall om politiets bevissthet om egen stilling som ordensmakt sett i forhold til trusler fra en potensiell venstreorientert mobb, contra fredselskende familiemennesker som spiser is og synger nasjonalsangen i b-dur?

Retten til privatliv er nærmere hjemlet i § 102, første ledd, første setning: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.» Og allikevel er det et faktum at politiet ved flere anledninger har grepet inn mot såkalte koronafester og andre sammenstimlinger av fredelig og privat art som omfattet flere deltagere enn dét som var tillatt i koronaforskriftens bestemmelser. Den samme situasjon her også altså; politiet lar en forskriftsbestemmelse, som ifølge politiets egen representant Spurkland er unødvendig og således ubegrunnet, trumfe to bestemmelser i Grunnloven. At retten til privatliv også er regulert i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, gjør ikke saken bedre, tvert imot.

Mangelfull forståelse for sikkerhet

Spurkland begir seg også inn på noen høytflyvende forholdsmessighetsvurderinger som begrunnelse for den manglende inngripen på fredag. Det er sikker rett at politiet har anledning til å gripe inn for å hindre eller spre demonstrasjoner når tungtveiende hensyn taler for det. Og dette har da også blitt gjort.

Da en mengde brushoder (jeg kunne brukt et mye sterkere uttrykk, men dette skrives tross alt på en hellig søndag) for noen tid siden gav seg til å brenne Koranen under en demonstrasjon i Kristiansand, grep politiet resolutt inn overfor demonstrantene. Den offisielle begrunnelsen, som vel få oppegående mennesker festet lit til, var frykten for at ilden skulle spre seg (sic!). Det var nok en ganske annen ild enn den som oppstår når papir brenner, ordensmakten her var redde for, og med god grunn.

Uten at jeg her skal begi meg inn på religionskritikkens område, kan det på et solid empirisk grunnlag anføres at visse representanter for den såkalte fredens religion har en noe outrert forståelse for hva fred er. I rettferdighetens navn bør det nevnes at dette også i høy grad gjelder religionens motstandere.

Det var således legitime, om ikke fullgode grunner til å betrakte en mulig eskalering av situasjonen i Kristiansand som sannsynlig, og man bør derfor ha en viss forståelse for at man valgte å reagere.

Likhet for loven

Men dét var vitterlig også tilfellet ved fredagens demonstrasjon. Som det alt er redegjort for fra autoritativt hold, utgjør den store folkeansamlingen økt risiko for smittespredning, hvilket vil kunne ha alvorlige konsekvenser. Disse nødrettslige betraktninger kunne og burde ha vært en tilstrekkelig begrunnelse for en annen opptreden fra ordensmaktens side. Å utsette 600.000 mennesker for potensiell dødsfare er et langt mer tungtveiende sikkerhetshensyn enn å hindre at et par dusin «fredsreligiøse» går amok i hellig vrede over brenningen av en 1500 år gammel bok. Unnlatelsen på fredag, sett i sammenheng med den resolutte handlemåte i Kristiansand, må derfor kunne betraktes som et grunnlovsbrudd fra politiets side, ettersom likhet for loven faktisk også er grunnlovfestet i § 98. I skjerpende retning bør det her også legges vekt på den nidkjærhet og tjenesteiver «smittepolitiet» har håndhevet hytte- og forsamlingsforbud under koronakrisen på.

En viss forståelse

En kan ikke fullt ut forstå en hendelse før den har kommet på noe avstand i tid. Man kan redegjøre for begivenhetenes gang, men det er vanskelig å kunne forstå de samlede konsekvensene av hendelsesforløpet før man vet hvordan det hele endte. Det er derfor ikke bare mulig, men også sannsynlig at historiens dom over offentlige myndigheters håndtering av pandemien vil inneholde sterk kritikk. Likeledes er det mulig at bedømmelsen av politiets handlemåte på fredag vil være tilsvarende mild.

Men det blir allikevel et noe stivt stykke når politiadvokat Spurkland i stillings medfør dunker Aftenpostens lesere i hodet med grunnlov og menneskerettigheter under omtalen av fredagens hendelser, samtidig som den etat han selv representerer har gjort som hin romerske stattholder i Judea i tilsvarende situasjoner tidligere. Man må i rettferdighetens, om ikke Grunnlovens, navn kunne forvente en noe mer konsistent tilnærming til et komplisert rettsområde fra personer hvis oppgave det er å ivareta ikke bare folks frihet, men også dets sikkerhet. Årsaken til denne åpenbare inkonsistent vil jeg ikke berøre nærmere. Her er det jeg som lar meg inspirere av Pilatus’ handlemåte.

 

Kjøp Peder Jensens bok her!