Gjesteskribent

Demonstrasjon «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» utenfor USAs ambassade i Oslo den 5. juni 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.

Fredag 5. juni ble det avholdt en stor demonstrasjon i Oslo mot det demonstrantene oppfatter som systemisk politivold og -rasisme i USA og andre steder. Det anslås at 12–15.000 mennesker møtte opp og til dels stod meget tett, i klar strid med gjeldende bestemmelser om smittevern. Politiet valgte i den foreliggende situasjon ikke å håndheve smittevernlovgivningen, og gjorde således ingenting for å hindre ansamlingen. Demonstrasjonen forløp for øvrig i god orden.

Assisterende helsedirektør Nakstad uttaler til pressen dagen etter at dette åpenbare brudd på gjeldende smittevernbestemmelser kan medføre en potensiell smittespredning i stor stil.

Juridiske dilemmaer

Den alltid like reflekterte, rolige og besindige førsteamanuensis ved Institutt for menneskerettigheter Anine Kierulf, har på en fyldestgjørende måte redegjort for hvilke juridiske dilemmaer ordensmakten ble stilt overfor, dersom man skulle velge å hindre demonstrasjonen. Hun fremholdt på Dagsnytt Atten torsdag 4. juni at ytrings- og demonstrasjonsfriheten er hjemlet i Grunnloven, men at gjeldende smittevernbestemmelser ikke er det. Da Grunnloven har høyere rettskildemessig rang enn smittevernloven, mente hun således at politiet ikke ville ha de nødvendige hjemler til å gripe inn.

Det bestrides ikke at demonstrasjonsfriheten har grunnlovsvern, men det må dessverre konstateres at Kierulf for en gangs skyld unnlater å nevne et relevant moment, nemlig eventuell påberopelse av nødrett. Det siktes ikke her til noen konstitusjonell nødrett, men den nødrett som bør komme til anvendelse for å hindre eller begrense en potensiell farlig situasjon.

Intensjonene bak gjeldende bestemmelser om begrensede forsamlinger og sosial avstand er å hindre ytterligere oppblussing av pandemien. Ved å gjennomføre demonstrasjonen slik den ble gjort, er det overveidende sannsynlig at Oslos mer enn 600.000 innbyggere, samt eventuelle tilreisende på daglig basis, kan bli utsatt for overhengende dødsfare ved økt smittespredning, enten ved selv å bli syke eller at symptomfrie smitter andre i risikogruppen. Denne fare kunne og burde ha vært gjenstand for overveielse fra politiets side under vurderingen av å gripe inn eller ikke, men dette har så vidt vites ikke vært tilfelle.

Nasjonal dugnad og omfattende begrensninger

Siden 12. mars har det norske folk måttet tåle omfattende begrensninger i dagliglivet. En bør ikke kalle det vi nå er midt oppi for en unntakstilstand, dét begrepet lukter for mye av Terboven og tilsidesettelse av Grunnloven. Når alt dette ligger bak oss, bør offentlige myndigheters handlemåte bli gjenstand for nøye evaluering, og det er ikke sikkert at alle de vedtak som har vært fattet, vil stå seg veid oppimot demokratiske standarder.

Hytteforbudet, hjemlet i egen nå opphevet forskrift, og klemmeforbudet, som fortsatt er gjeldende jevnfør Oslos koronaforskrift § 6, er i herværende sammenheng ikke interessant. Mer relevant er derimot de nasjonale begrensninger som har blitt lagt på befolkningen; festivaler og idrettsarrangementer er blitt avlyst, det samme gjelder også de planlagte 1. og 17. mai-arrangementer, som uttrykkelig er blitt forbudt. Spesielt dette siste er verdt å merke seg. Også 17. mai, men kanskje i særlig grad 1. mai, er jo i aller høyeste grad politiske arrangementer.

Og folk har godtatt begrensningene. De aller fleste har lojalt sluttet opp om den nasjonale fellesskapsdugnaden, om ikke med den aller største glede, så i alle fall med den nødvendige forståelse. Ja det finnes til og med dem som under påberopelse av høytflyvende betraktninger om klimapolitikk (reisebegrensninger) og radikal feminisme (sosial avstand som kan hindre mulig fysisk seksuell trakassering) har tatt til orde for at begrensningene bør gjelde permanent. Dem om dét.

Dersom politiet under påberopelse av kanskje noe utilstrekkelige smittevernshjemler, men ved å påberope seg åpenbar nødrett, hadde grepet inn for å forhindre demonstrasjoner mot brutal politiadferd, kunne situasjonen ha blitt vanskelig å håndtere. Men det som kan fremstå som bekvemmelighetshensyn, bør ikke hindre ordensmakten i å gripe inn mot adferd som kan utsette hundretusenvis av uskyldige mennesker for sykdom og potensiell død, særlig fordi en slik frihetsbegrensning allerede har vært gjennomført tidligere under henvisning til nettopp denne fare. For vi ser altså her at offentlige myndigheter vitterlig har grepet inn flere ganger for å hindre den grunnlovsfestede ytrings- og forsamlingsfriheten, uten at noen har ropt opp om grunnlovsbrudd av den grunn. Og selv de som har vært kritiske, har tonet ned sin kritikk, nettopp i forståelse med den foreliggende nødssituasjon. Inntil nå.

Ansvar for skade

Selv om politiet av illegitime grunner har unnlatt å gjøre sin plikt med hensyn til skadebegrensning, fritar det ikke arrangørene av demonstrasjonen for ansvar for oppstått skade. Tvert imot.

Erstatningsretten opererer med to typer ansvar. Vi har for det første det såkalte culpøse ansvar, som går ut på at skadeforvolderen må bære ansvaret for de forsettlige handlinger eller unnlatelser han har begått, og erstatte de økonomiske og ikke-økonomiske tap skaden har medført. Det objektive ansvar innebærer på sin side at skadeforvolder skal holdes ansvarlig selv om den skadeforvoldende handling ikke er forsettlig, men utifra en betraktning om at skadeforvolder er den nærmeste til å bære de økonomiske risikoene for skaden, fordi skadeforvolder visste eller burde ha kunnet tenke seg at skaden kan oppstå.

Arrangørene av demonstrasjonen har vært fullstendig klar over at de ved sin handlemåte har brutt smittevernbestemmelsene. Den eventuelle dialog som har vært mellom politiet og arrangørene i forkant, fritar ikke arrangøren for ansvar. Tvert imot bør dette vektlegges i skjerpende retning, fordi arrangørene under denne dialogen må ha blitt gjort kjent med hvilken fare som kunne oppstå om de med velberådd hug neglisjerte de bestemmelser som påligger oss alle i denne tiden.

Hvor vidt det i det hele tatt finnes faktagrunnlag for å hevde noen overveiende forekomst av systemisk politirasisme i USA, vil ikke bli berørt nærmere her. Det kan bare konstateres at såvel Heather MacDonald i Wall Street Journal den 3. juni og Mahmoud Farahmand i Nettavisen den 5. juni i to utmerkede artikler med et omfattende noteapparat avfeier dette narrativet som ikke overensstemmende med forskning og fakta. Dette er med andre ord forhold som arrangør har eller bør ha vært kjent med. Selv om pågripelsen av den ubevæpnede Floyd virker unødvendig brutal, ville en nyansering av bildet så absolutt vært på sin plass, og kunne ha medført at demonstrasjonen hadde blitt mindre omfattende, i alle fall hva fremmøte angår. Dette er altså også forhold som kan legges arrangøren til last.

Sammenfatningsvis kan vi altså allerede nå fastslå at arrangøren av demonstrasjonen, selv om de har eller burde ha vært kjent med den mulige skade som kunne oppstå, allikevel har latt det skure uten tanke på konsekvensene. Det kan til og med hevdes at de forsettlig har unnlatt å komme med relevante opplysninger til potensielle fremmøtte, opplysninger som altså kunne fått dem til å unnlate å møte opp fordi faktagrunnlaget for hele eller deler av demonstrasjonen ikke eksisterte. Dette hadde kunnet begrense smittespredningen.

Null straff, full erstatning

For at noen skal kunne straffes i Norge, kreves det at en rekke ufravikelige vilkår er oppfylt. Det mest interessante i vår sammenheng er at det må være til visshet grensende sannsynlig at den anklagede har begått den handling hun er tiltalt for. Det er påtalemyndigheten som skal bevise den tiltaltes skyld, og dette følger av så vel straffeloven som Grunnloven og internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til. Dette gjelder på alle andre områder enn ved brudd på straffebestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven, der lovgiver i strid med så vel menneskerettighetene som med enhver form for sivilisert strafferettspleie har innført den såkalte omvendte bevisbyrde, der den tiltalte må bevise sin uskyld. O tempora, o mores!

Selv om det kan tenkes situasjoner der personer kan straffes for forsettlig å spre smittsomme sykdommer, vil gjeldende straffebestemmelser på området neppe komme til anvendelse her. Dette skyldes ikke bare at de bestemmelser som gjelder i utgangspunktet kun vil omfatte sykdommer av venerisk art, men også fordi det i tilfellet fredagens demonstrasjon vil være vanskelig å kunne bevise tilstrekkelig grad av skyld med den tilstrekkelige grad av sannsynlighet.

Men i erstatningsretten gjelder andre sannsynlighetskrav. Her gjelder i utgangspunktet normen om mer enn 50 prosent sannsynlighetsovervekt for årsakssammenhengen, kausaliteten. Dette er, i parentes bemerket, den juridiske årsak til at en person kan frifinnes for en forbrytelse, men dømmes til å betale erstatning til offer eller etterlatte for den samme forbrytelse. Dette kan for legfolk virke noe inkonsistent, men er en logisk følge av at straffe- og sivilretten opererer med like begreper med ulikt innhold. Det er med andre ord jusens vesen – eller uvesen om man vil.

Når hertil kommer at strafferetten således ikke opererer med objektivt straffeansvar, blir det et åpent spørsmål om arrangører eller demonstranter kan straffes ved smittespredning. Det finnes argumenter for, gitt det åpenbart usolidariske, antisosiale og lovstridige (koronaforskriften i Oslo § 6) dugnadsbrudd, men da må vi i tilfelle gi oss rettstermen om dolus eventualis i vold, og det vil sprenge rammene for denne fremstillingen.

Det er imidlertid langt mindre usikkert om arrangørene og den enkelte demonstrant kan pålegges erstatningsansvar for skade forvoldt ved smittespredningen. Det vil her være mer praktisk å ansvarliggjøre arrangøren, da det kan være usikkert hvem som i det hele tatt møtte opp på fredag. Og her finnes et omfattende potensiale.

Erstatning i milliardklassen

Sykdom koster penger. Kanskje ikke så mye for den enkelte syke, for vi har full sykelønn i Norge. Men det koster penger for bedriften, som vil få sykelønnen refundert først etter at arbeidsgiverperioden er utløpt. Dessuten vil bedriften måtte finansiere eventuell opplæring av vikarer som må tre inn i den sykes sted. Fellesskapet vil også bli påført utgifter ved å måtte finansiere lønn til arbeidere som ikke arbeider under sykdommen.

De fleste koronasyke gjennomgår sykdommen uten varige mén, men det er ikke gitt at dette vil gjelde alle. Noen vil trenge sykehusbehandling i eller utenfor intensivavdeling, noen vil bli lagt i respirator, noen vil dø. Dette medfører også utgifter for fellesskapet i form av lønn til helsepersonell, slitasje på utstyr og, i den ytterste konsekvens, gravferdsstøtte. Avhengig av hvor omfattende en eventuell oppblomstring av smitten vil være, kan det også oppstå indirekte skadevirkninger fordi folk som ellers kunne fått behandling for andre sykdommer, ikke vil få det, med de konsekvenser dette måtte medføre.

Det kan heller ikke ses bortifra de ikke-økonomiske tap, de såkalte avsavnstap, en ny smittespredning kan medføre. Det sier seg selv at en konstatering av å ha koronavirus vil føre til at det oppstår frykt og usikkerhet for den smittede, og det reiser spørsmål om oppreisningserstatning.

Et siste moment ved økt smittespredning vil være de eventuelle konsekvenser som vil oppstå om spredningen blir tilstrekkelig omfattende. Dette har vi alt sett. Blir mange nok syke ad gangen, eller dersom reproduksjonstallet øker i den grad at nå opphevede adferdsrestriksjoner igjen må innføres, vil omfattende konkurser, permitteringer og arbeidsløshet være faktorer man må ta med i betraktningen.

Vi får selvsagt håpe at alt dette ikke vil skje, men sannsynligheten for at dette ikke vil skje er i betydelig grad blitt svekket av dette omfattende og forsettlige dugnads- og lovbruddet som arrangørene av demonstrasjonen har gjort seg skyldig i.

Ingen urimelig byrde

Det er to bærende prinsipper i erstatningsretten som bør vektlegges. For det første har vi prinsippet om at man skal gjøre opp for seg dersom man handler på en slik måte at skade oppstår. For det andre har det utkrystallisert seg en norm om at man i erstatningsretten, slik den er utviklet av Høyesterett i de siste 150 år og kodifisert av lovgiver ved skadeserstatningsloven fra 1969, skal pålegges erstatningsansvar på den part som er nærmest til å bære risikoen ved oppstått skade. En kan til og med tenke seg muligheten av at de oppmøtte demonstranter, dersom de skulle bli syke, vil kunne kreve erstatning av arrangøren for demonstrasjonen de selv deltok i. Dette fordi det tidligere gjeldende prinsipp om skadelidtes aksept av risiko gjennom en rekke avsagte høyesterettsdommer de siste 30 år nå er opphevet.

Frihet under ansvar

Som vi har sett, har arrangørene av fredagens demonstrasjon opptrådt både antisosialt, usolidarisk, lovstridig og uansvarlig. Men selv om det kan hevdes at arrangørene bare benyttet seg av sin grunnlovfestede demonstrasjonsfrihet, og selv om ordensmakten begikk en åpenbar pliktforsømmelse ved ikke å hindre potensiell fare, vil dét i seg selv ikke frita arrangøren for ansvar. Tvert imot bør betraktningene ovenfor så absolutt bli gjenstand for nøye juridisk vurdering fra berørte parter, både offentlige og private, dersom det skulle oppstå en situasjon med økt smittespredning som følge av det inntrufne. Dét vil ikke hindre noen i å benytte seg av sin frihet, men forhåpentligvis stimulere til økt ansvarsbevissthet under forvaltningen av de demokratiske frihetsrettigheter. For uansett hva man måtte mene om Floyd, om rasisme eller politibrutalitet, kan ingen fri seg fra ansvar for egen handlemåte når det oppstår skade eller fare for skade, uansett hvor legitim handlingen som forvoldte skaden har vært og hvor – i alle fall i egne øyne – edle motiver den handlende har hatt. Med frihet følger også ansvar, og det er et prinsipp enhver bør ha in mente, særlig i de urolige og opprivende tider vi lever i.

 

Kjøp «Klanen» her!