Hvordan skal politiet heretter kunne beskytte samfunnet mot ulovlige aksjoner?

Høyesterett avsa den 26.november i år dom i sak mot to demonstranter fra Extinction Rebellion (XR) som hadde blitt bøtelagt av politiet. De hadde nektet å fjerne seg fra lokalene til Olje- og energidepartementet etter å ha blitt gitt pålegg om dette. Hva kunne politiet da gjøre? Ikke stort annet enn å arrestere dem og sette dem i arrest, for så å bøtelegge dem etter straffebestemmelsene i politiloven, skulle man tro.

Det mente i hvert fall lagmannsretten.

Derimot ikke Høyesterett, som frifant de to demonstrantene, som hadde anket helt til topps i rettssystemet. De fem dommerne mente at demonstrantene var ulovlig frihetsberøvet i og med at de ikke bare ble pågrepet på stedet, men ble tatt med til politihuset og der holdt i hhv. 4 timer og 3½ time før de ble gitt forelegg, altså bøtelagt, og så løslatt. Denne frihetsberøvelsen var uforholdsmessig, sier Høyesterett, og viser til en EMD-avgjørelse om demonstrasjonsfriheten og til Høyesteretts dom i en tidligere XR-sak fra 31.03.23. På grunn av dette konkluderte retten med at bøtene måtte bortfalle. Bøtene var altså – uten at retten bruker disse ordene – å anse som ulovlig ilagt. Selv om de hadde utvilsom hjemmel i politiloven. Ikke lett å forstå for vanlige folk. Og ei heller for en alminnelig juristhjerne, vil jeg tillegge.

Stor velvilje overfor ytterliggående klimademonstranter

Dommen bekrefter at Høyesterett viser en særdeles stor velvilje overfor klima- og miljødemonstranter som gang på gang fremstår blant de mest ytterliggående vi har når det gjelder aksjonsformer (for ikke her å nevne budskapet deres). Hensynet til borgernes plikt til å vise respekt for politiets avgjørelser, for ikke å snakke om hensynet til det øvrige samfunns rett til å utøve sin virksomhet uten forstyrrelse av demonstranter, blir tilsvarende nedprioritert. Her var det til og med snakk om en så sentral samfunnsaktivitet som virksomheten i et av regjerningens departementer. Det siste har ikke Høyesterett – i motsetning til lagmannsretten – en gang sett grunn til å nevne som moment i premissene.

Det fremgår av dommen at demonstrantene for det første ikke hadde varslet politiet på forhånd, slik man er pliktig til etter politiloven § 11. Det var gitt et varsel om demonstrasjon, men intet om tid og sted osv., slik loven uttrykkelig krever, hvilket ikke er begrunnet i at politiet skal kunne sensurere budskapet, men i at de skal ha mulighet til å vurdere om arrangementet slik det er planlagt utgjør en sikkerhetsrisiko eller urimelig ferdselshindring.

Det er i seg selv ganske drøyt at 5 personer, medbringende banner og sprayflasker, uanmeldt begir seg inn i en departementsresepsjon og installerer seg der for å forkynne et budskap rettet mot departementets virksomhet. Det ville ikke vært unaturlig at de fikk klar beskjed om å fjerne seg umiddelbart, om de overhodet hadde klart å lure seg inn. Men nei, de fikk holde på ufortrødent i fire stive timer, fra kl. 11.40, før politiet ga dem pålegg om å fjerne seg innen en times frist, fordi departementet faktisk skulle stengte kl. 16.30. De fikk vite at de kunne fortsette å demonstrere på utsiden. De rikket seg ikke. Like før fristen smurte så tre demonstranter seg inn med lim på hendene og limte en hånd til veggen på hver side av inngangen, slik at inngangen altså i prinsippet ble sperret for passering både inn og ut. Vaktmannskapet fant imidlertid en måte å komme rundt dette på, ved å åpne en «rundell» som kunne brukes til passasje. Retten bagatelliserer dette forsøket på fysisk sperring av inngangen til et departement ved å si at det «neppe skapte noen reell risiko ved en mulig evakuering».

I denne situasjonen, som åpenbart innebar en pågående straffbar handling, nemlig (om ikke annet) brudd på pålegget om å fjerne seg, hadde politiet selvsagt både rett og  – ville de fleste si – plikt til å reagere med pågripelse. Det erkjenner til og med Høyesterett.

Men etter pågripelsen skulle åpenbart demonstrantene nærmest umiddelbart bli løslatt. Det aller meste (uklart akkurat hvor mye) av frihetsberøvelsen mener nemlig dommerne var ulovlig, da den ikke var nødvendig for å avverge en vedvarende straffbar handling. Nice!

Dommerne avviser også at det kunne foreligge gjentagelsesfare, som er et selvstendig rettslig grunnlag for pågripelse og fengsling. Inngangsdøren til departementet var jo nå stengt, sier retten! Som om disse demonstrantenes vilje til å bedrive forstyrrende og ulovlige aksjoner nødvendigvis var begrenset til å være inne i departementsresepsjonen. Deres tydelig utviste forsett om å gi blaffen i politiets pålegg og hensynet til departementets eiendom og dets ansatte, teller ikke for Høyesterett.

Den velkjente 4-timersregelen for innbringelse på politistasjon er med dette satt ut av kraft når det gjelder demonstranter. I alle fall demonstranter som påberoper seg klimasaken.

Politiet får med dette i realiteten bare en meget kort frist for å holde på selv de mest standhaftige ulovlige demonstranter. Hvor kort denne fristen skal være, må de regne med at domstolene overprøver i ettertid. De får ikke noen margin for konkret skjønn basert på en totalbedømmelse av situasjonen.

Høyesterett spenner bein på politiet som ordensmakt

Høyesterett spenner med dette bein på politiet og lar – i hvert fall visse typer – demonstranter få et helt urimelig stort spillerom for å forstyrre andre og ta seg til rette.

Hva blir den operative konklusjon for politiet? I alle fall at de må være enda mer defensive stilt overfor ordensforstyrrelser i klimaets navn. Å bøtelegge for å risikere at forelegget oppheves av en domstol, er noe politiet forståelig nok skyr. Å holde demonstranter i et tidsrom som domstolene bedømmer som «ulovlig», kan de risikere mange ubehageligheter for. Demonstrantene blir selvsagt oppmuntret til å være enda frekkere og mer grenseoverskridende neste gang.

Man kunne nesten håpe at de da lar Høyesterett selv få smake konsekvensene av sin egen ettergivenhet. Om denne domstolen fremstår ganske så «klimavennlig», er det naturligvis ikke nok for disse fundamentalistene.

Foto: Øivind Østberg

Jeg var vitne til hvordan XRs aksjonisme artet seg ved Park hotell i Sandefjord den 16. januar i år, da det ble holdt et energipolitisk seminar rundt tildeling av utvinningstillatelser på sokkelen. Et stort antall demonstranter fra XR (tilreisende med dieselbiler) sperret alle hotellinngangene, la ut stinkbomber og lagde et svare leven i lengre tid utenfor bygget der en for det norske samfunnet særdeles viktig prosess skulle gjennomføres. Politiet kom først til etter to timer (!), og da begrenset de sin inngripen til å hjelpe gjester med å komme seg inn via hotellets bakdør, men demonstrantene satte opp nye sperringer. Noen bøtelegging tror jeg ikke fant sted. Jeg spurte politiet hvordan de kunne la alt dette passere. Det ble vist til demonstrasjonsfriheten. Det blir i hvert fall ikke noe mer resolutt politi-opptreden i slike situasjoner etter Høyesteretts dom.

Andre boller når det gjelder dem som aksjoner for ytringsfriheten

Rettsapparatets behandling av XR-ekstremistene står i sterk kontrast til hvordan for eksempel Veslemøy Lian som medlem av «De Gule Skjortene» har blitt behandlet. Veslemøy Lian har flere ganger blitt bøtelagt for brudd på politiloven i forbindelse med deltagelse i demonstrasjoner. Dette er omtalt flere ganger i Document.

Det siste tilfellet var en sak som ble avgjort av Oslo tingrett den 26.09.22, og der anke ble nektet fremmet av lagmannsretten. Hovedpoenget for forsvarer i denne saken (som var undertegnede) var at Lian hadde rett til stå der hun ville for å demonstrere, på offentlig gate med fri ferdsel, i Rosenkrantz gate foran Stortinget i Oslo. Det var derfor ikke et gyldig grunnlag for å pålegge henne å fjerne seg at hun risikerte å bli utsatt for vold fra andre demonstranter som så på hennes budskap om ytringsfrihet som ensbetydende med støtte til SIAN, og derfor som et legitimt mål for deres voldelige angrep. Argumentet var at det var politiets plikt å hindre ulovlig vold mot henne, ikke å gripe inn i hennes lovlige rett til å demonstrere ved å pålegge henne å fjerne seg fra det stedet der det ut fra formålet var naturlig å demonstrere. Det hørte ikke retten på, og boten på 12.000 kr ble opprettholdt. Også Lian ble for øvrig satt i arrest.

Vel kan man si at saksforholdet og de juridiske temaene var noe annerledes her enn i XR-saken. Etter min mening er hovedforskjellen at det er langt bedre fundert rettslig argumentasjon for frifinnelse i Lians sak. Men både for politiet og for domstolene har det ganske sikkert spilt inn at det her dreide seg om en demonstrant med et politisk budskap som – for å si det forsiktig – ikke er like i vinden som et dommedagsbudskap knyttet til klima-situasjonen. I det ene tilfellet bøyer man seg bakover for å la demonstranter få holde på, til stor sjenanse for omgivelsene, mens man i det andre tilfellet, uten videre, pålegger denne ene demonstranten, som ikke sjenerer noen, å fjerne seg. Det er to ulike standarder som gjelder.

Sabotasje av daglig omsorg belønnes av Høyesterett med fulle bidragsrettigheter

Høyesteretts dom i den omtalte saken er ikke det eneste eksempel denne høsten på at den øverste domstol er på kollisjonskurs med sunn fornuft, alminnelig rettsoppfatning og hensynet til å beskytte rettsstaten. Også dommen i bidragssaken av 23. september – hvor den som saboterte endelig rettsavgjørelse om hvor barnet skulle bo, helt uhindret av dette tilkjennes rett til barnebidrag – er en avgjørelse som direkte undergraver respekten for lov og rett og oppmuntrer til en sterkt uønsket adferd. Det siste man skulle ventet fra Høyesterett. Så galt er det blitt.

Det var undertegnede som førte denne saken mot staten, og jeg skrev en relativt grundig Facebook-kommentar om dommen, som er plukket opp og tatt videre i en reportasje i Subjekt (bak betalingsmur). Saken er også kommentert i Nettavisen. Politikerne kan her lett korrigere den kurs Høyesterett har satt, om det er vilje til det. Dette i motsetning til den rettstilstand som er etablert ved XR-dommene, da det her dreier seg om mer komplekse rettslige normer som typisk ligger til domstolene å tolke, og hvor det ikke er like lett for politikerne å knesette andre regler. Men umulig er det selvsagt ikke, om viljen er der.

Straffritt å lyve for å få opphold i Norge

Vi har et enda ferskere eksempel, datert 28.11.24, på en avgjørelse der Høyesterett – i den politiske korrekthets tjeneste – foretar noen «imponerende» juridiske krumspring for å komme til et resultat som svekker andre myndigheters arbeid med å ivareta fellesskapets og rettsordenens interesser.

I dette tilfellet er det utlendinger som lyver systematisk for å skaffe seg opphold i Norge statsadvokaten har vært så frikostig å bruke strafferettens virkemidler mot. Gjennom mer enn 6 år ga den tiltalte utlendingen gang på gang falske opplysninger til utlendingsmyndighetene, for å kunne påberope asylgrunnlag basert på at han var fra Afghanistan. Ikke akkurat noe sjeldent forekommende, men det er derimot sjeldent at det forfølges. Han ble funnet skyldig og dømt til 120 dagers fengsel i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten mot de ikke-profesjonelle dommernes stemmer. Høyesterett opprettholdt enstemmig frifinnelsen.

Resonnementet for å komme til denne konklusjon baserer seg på det såkalte selvinkrimineringsvernet, som innebærer at man ikke kan straffes for falsk forklaring ved å lyve om sin delaktighet i noe straffbart. Dette er nedfelt i selve straffebudet (straffeloven § 221 andre ledd). Da den første usanne forklaringen ble gitt i januar 2015, mener Høyesterett at dette i utgangspunktet ble rammet som falsk forklaring for offentlig myndighet, men nettopp derfor kunne de etterfølgende falske forklaringene ikke straffes. For da ville jo det å forklare seg sant innebære en erkjennelse av at man første gang hadde forklart seg falskt, altså selvinkriminering!

Forsvarer som har fått Høyesterett med på dette resonnementet, føler seg antagelig som et juridisk geni. Høyesterett fragår her, og det erkjenner de selv, den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i en høyesterettsdom fra 2007, om at dette straffefritaket skulle tolkes innskrenkende. En klar illustrasjon av hvilken rutsjebane Høyesterett er på.

Hva så med den første forklaringens uomtvistelig straffbarhet, selve premisset for det videre resonnement? Her kommer nok et fiffig poeng inn, nemlig at denne forklaringen isolert sett er foreldet. Den ville ikke vært foreldet dersom også de etterfølgende forklaringene hadde vært straffbare, for da ville det dreid seg om et «fortsatt forhold», der foreldelsesfristen løper først etter at det siste forholdet er avsluttet. Men siden de etterfølgende forholdene ikke er straffbare, er det ikke et fortsatt forhold, og den første falske forklaringen er strafferettslig foreldet! Utlendingen frifinnes blankt, og påtalemyndigheten og utlendingsmyndighetene er fratatt enda et verktøy i kassen, som de riktignok ikke hittil har vært særlig ivrige til å bruke.

Politikerne kan her endre lovgivningen, ved å tydeliggjøre at den generelle straffrihetsregelen ikke skal gjelde. Høyesterett er inne på at utlendingsloven har en bestemmelse (§ 83) som sier at utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Retten bemerker at det her ikke fremgår at denne plikten skal gjelde uavhengig av om utlendingen vil utsette seg for straff. Her er det servert for politikerne på Stortinget. Det er bare å vedta en slik presisering, så vil vi få en annen rettstilstand, noe som utvilsomt er i overensstemmelse med folkets syn på saken.

Men et annet problem vil bestå, nemlig at vi holder oss med en øverste domstol som er gjennomsyret av slike «gode» holdninger som trives så godt i de aller mest privilegerte samfunnslag, og der både konsekvenstenkning og hensynet til den alminnelige rettsfølelse synes å bli mer og mer borte. En annen side ved utviklingen i Høyesterett er at det synes å gå mot mer og mer enstemmighet. Mens man tidligere hadde noen individualister som kunne stå for avvikende synspunkter, er de nå alle støpt i samme form.

Har vi lenger en Høyesterett som ivaretar de grunnleggende verdier Lov Sannhet Rett?

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.