Nytt

Stillbilde fra videointervju med Veslemøy Lian foran Oslo Tinghus 2. februar. Foto: Document

Ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet måtte vike for politiets oppgaver om å forebygge ordensforstyrrelser, da ytringsfrihets-forkjemper Veslemøy Lian møtte i Oslo Tingrett. Mens «motdemonstranter» herjet i Oslos gater den 29. august, ble Lian ilagt pålegg fra politiet med mål om å ivareta Lians sikkerhet – og for å unngå sammenstøt mellom rasende grupper.

Lian stod for retten tirsdag 2. februar, etter å ha nektet å godta en bot for å ikke ha fulgt politiets pålegg under Sian-demonstrasjonen i Oslo i august 2020. Hun ble ilagt et forelegg på 15 000 kr for å ikke ha tatt beina fatt og forlatt Oslo sentrum alene.

Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til bot på kr. 18 000, subsidiært fengsel i 28 dager. Videre la aktor ned påstand om at tiltalte idømmes sakskostnader etter rettens skjønn. Lians forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at hun anses på mildeste måte.

Forløperen til bortvisningen var at Lian og hennes følge med «gule skjorter» fikk anvist plass i Stortingsgata av politiet. Politet kontaktet Lian på forhånd for å forhøre seg om hun skulle delta på demonstrasjonen, noe hun bestemte seg for å gjøre. Målet var ifølge Lian å fremme ytringsfriheten og dele ut gratis t-skjorter til andre deltakere. Det var Lians bevegelse i gaten som utløste politiets pålegg, hvor de hevdet at hun hadde beveget seg ut av området hun hadde fått anvist. Når Lian til slutt fikk en ordre om å forlate Oslo, valgte hun å ivareta egen sikkerhet ved å returnere til gruppen. Deretter kom boten i posten. Lians egen forklaring av hendelsesforløpet ligger som video nederst i saken.

Under rettssaken ble politiet kalt til å vitne om hendelsene den aktuelle dagen. Bildet de malte var svært annerledes enn tiltaltes opplevelse og det som fremkommer av video og bilder fra demonstrasjonen. Vitnene fra politiet forklarte at det forelå en risiko for Lian å bevege seg nedover gaten, der hvor «motdemonstrantene stod». De forklarte videre at området Lian var anvist var skilt fra andre «motdemonstranter» for å unngå sammenstøt, det er bare et problem: Området var ikke adskilt.

Da dommeren spurte om området var merket eller gjerdet inn, ble svaret nei. På spørsmål om hvordan Lian skulle vite hva som var anvist område og ikke, sa politet at det var adskilt med en bil og at hun var blitt forklart hvor hun skulle stå, men noen bil ble ikke parkert midt i gaten før på et senere tidspunkt. Politiet hevdet også at området mellom det anviste området og «motdemonstrantene» var tomt og at det derfor ikke var noen tvil, til tross for at Lian og hennes gruppe var mikset med andre «motdemonstranter».

Dømt straffeskyldig 

Lian ble samme uke kjent skyldig i retten. I rettens vurdering av skyldsspørsmålet heter det følgende:

«De gule skjortene var velkomne til å ytre seg i sitt område, men det var viktig å beholde rom mellom dem og motdemonstrantene for å unngå sammenstøt. Han forklarte at motdemonstrantene oppfattet de gule skjortene slik at de var med SIAN.

Lian utgjorde et problem for politiets jobb, som var å holde grupper fra hverandre for å unngå sammenstøt. På tidspunktet Lian ble bortvist var noen av motdemonstrantene på vei over i andre sektorer, og demonstrasjonen var i ferd med å bli opphetet. Lian har forklart at hun ikke forlot sentrum, blant annet fordi hun mente det var utrygt å gå noe sted med den gule t-skjorten, og at hun ikke var kjent i Oslo.

Retten har etter dette funnet det bevist utover enhver rimelig tvil at Lian unnlot å rette seg etter politiet pålegg som beskrevet i tiltalen, og at hun handlet forsettlig.»

Videre tok retten for seg spørsmålet om pålegget fra politiet var lovlig, eller om det var i strid med retten til ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet.  Pålegget ble pålagt etter politilovens § 7 og plikten til å følge den følger av § 5.

§ 5.Plikten til å følge politiets pålegg Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne lov.

§ 7.Håndhevelse av den offentlige ro og orden m.v. Politiet kan gripe inn 1 for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser 2 for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet 3 for å avverge eller stanse lovbrudd.  

Konklusjonen i dommen er at politiet gjorde rett i å bortvise Lian.

«Etter § 7 første ledd nr. 1 kan politiet gripe inn for å stanse en pågående ordensforstyrrelse eller gripe inn preventivt, for å forhindre ordensforstyrrelser» heter det i dommen.

Dommeren utdyper påstanden med følgende:

Politiets strategi for å opprettholde ro og orden og forhindre sammenstøt, var å holde grupper fra hverandre og innenfor tilviste soner. Lian gjorde dette arbeidet vanskelig da hun gjentatte ganger gikk mot motdemonstrantene og ropte til dem. Aktor har i prosedyren anført at Lian primært ble bortvist for å ivareta hennes og allmennhetens sikkerhet, jfr. politiloven § 7 nr. 2. Også for å gripe inn etter denne bestemmelsen kreves det en kvalifisert risiko jfr. forarbeidene, Ot.prp.nr. 22 (1994-1995). Retten viser til at de gule skjortene var utsatt fordi motdemonstrantene oppfattet dem som SIAN-supportere. De var også blitt angrepet ved lignende demonstrasjoner tidligere. Retten mener derfor det var fare både for henne og allmennhetens sikkerhet da hun gjentatte ganger gikk ut av sitt tilviste område og ned mot motdemonstrantenes avsperrede område.

Retten mener derfor at å bortvise Lian var nødvendig og forholdsmessig slik situasjonen var på stedet. Retten har etter dette kommet til at pålegget om bortvisning var lovlig. Tiltalte dømmes etter dette som beskrevet i tiltalen.

Lian ble dømt med grunnlag i at hun ikke fulgte politiets pålegg, som er ankret i Lians egen sikkerhet og politiets ambisjon om å forhindre sammenstøt mellom motdemonstranter. Dommen følger ikke aktors påstand i straffeutmåling, men idømte Lian en bot på 10 000 kroner eller 20 dager i fengsel basert på at «hun fulgte ikke politiets pålegg, men bidro ikke til noe bråk under demonstrasjonen. Sammenlignet med andre som ble innbrakt denne dagen, som rev ned politiets sperringer, knuste ruter og lagde bråk fremstår hennes overtredelse som mindre alvorlig.»

Anker saken

– Personlig mener jeg det er uhørt og i strid med lovgivers intensjon å bortvise meg, som det potensielle offeret for en voldshandling her, men voldsmennene tillates å herje, sier Lian til Document.

Politiets bekymring for potensielle sammenstøt og offentlig uorden, overskygget Lians rett til ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet. Det er ikke Lian enig i.

– Når dommeren faller ned på at det er adgang til bortvisning etter både §7 nr 1 og nr 2, er det uten at retten tilbyr nevneverdig drøfting av hvorfor min sak er så ille at jeg rammes av den høye terskelen. Særlig oppsiktsvekkende blir dommerens konklusjon mht §7 første ledd nr 1, når dommen slår fast at synden var så liten, og at boten derfor settes lavere enn aktors påstand, sier hun.

Terskelen for preventivt arbeid eller å overkjøre individuelle rettigheter med hjemmel i paragrafen, er særdeles høy. Etter § 7 første ledd nr. 1 kan politiet gripe inn for å stanse en pågående ordensforstyrrelse eller gripe inn preventivt, for å forhindre ordensforstyrrelser. Men det kreves noe mer for å gripe inn preventivt; en konkret og nærliggende risiko.

– Straffefastsettelsen beviser at det ikke foreligger en situasjon der §7 første ledd nr 1 kan hjemle bortvisning. At dommeren til tross for dette hjemler konklusjonen med hensyn til skyldspørsmålet med §7 første ledd nr 1 må derfor anses som et juridisk feilskjær som har fått betydning for dommerens feilaktige konklusjon i skyldspørsmålet, sier Lian, som forteller at hun er i gang med å anke saken.

Veslemøy Lians appell på Eidsvollsplass mandag 1. februar, dagen før rettssaken, etterfulgt av et intervju med Lian. 

Les også