Skjermbilde fra video av hendelsen hvor en mann simulerer å kaste en brannbombe på Fanny Bråten under en demonstrasjon foran Stortinget mandag 1. februar 2021. Foto: Document

Norsk lov og orden beveger seg i uregjerlig terreng om dagen. Mens ytringsfrihets-forkjemper Veslemøy Lian stilles for retten for å ha beveget seg utenfor politiets fiktive, oppmerkede område under en Sian-demonstrasjon og Tingretten kjemper for å legge lokk på rettergangen til seks innvandrergutter siktet for gruppevoldtekt, kan andre simulere at de kaster brannbomber mot demonstranter foran Stortinget uten konsekvenser.

Det var mandag 1. februar det ble holdt en demonstrasjon for ytringsfrihet på Eidsvollsplass, i regi av Veslemøy Lian. Tilstede var Fanny Bråten for å holde appell om ytringsfrihet og massemedienes bidrag til ytringsfrihetens forvitring. Det skulle ikke gå ubemerket hen.

Under Bråtens appell kom en mann gående mot henne, han stakk hånden i en pose og utførte deretter en kastebevegelse, mens han skrek «BRANNBOMBE». Bråten dukket, mens tilskuerne stod skrekkslagne og så på. Politiet, som hadde møtt opp mannsterke, tuslet etter mannen.

Mannen ble holdt i samtale av flere politifolk, etter oppfordring fra Bråten som stod foran mikrofonstativet, tilkoblet høyttalere som bar lyden lagt nedover folketomme Karl Johan. Mannen fikk omsider gå videre.

Hendelsen kom ut av det blå, til tross for at politiet vilkårlig sjekket legitimasjon på de oppmøtte og andre forbipasserende. Det var universets gave til både demonstrantene og sannhetssøkende journalister, hvis budskap var at ytringsfriheten er politisert og at både politiet, media og rettsvesenet er politisert.

Det er en kjensgjerning at ytringsfriheten er politisert. Å bruke stemmen for å ytre sine meninger er ikke lenger noen selvfølge. Du må passe på at du tilhører «riktig side».

Veslemøy Lian tilhører «feil side». Lian mener alle må få ytre seg, uavhengig av hvem som blir krenket, et prinsipp det koster dyrt å kjempe for. 15 000 kroner var prislappen Lian fikk i posten, da politiet mente hun hadde beveget seg feil under Sians krenkefest i august 2020. Hva prislappen på å knuse politibiler, kaste jernstenger, true andre på livet på video eller slå ned mennesker i mengden er, hendelser som foregikk denne dagen, det har vi ikke fått vite.

I retten sa politiet at de holdt Lian og hennes medsammensvorne skilt fra andre demonstranter, og at de derfor hadde grunn til å bortvise henne, hvilket er ren løgn. Likevel tok de seg friheten til, ikke bare å bortvise henne, men å slenge med leppa mens de tro henne opp gjennom gaten. «Det er til pass for deg», svarte politimannen da Lian ba om å få gå roligere ettersom hun hadde en nyoperert ankel.

Fanny Bråten hører også til «feil side». Hun snakker kritisk om islam. Hennes meninger krenker de «gode» menneskene. Når Bråten så blir utsatt for en tilsynelatende trussel, må hun selv be politiet ta affære.

Politet etterkom Bråtens forespørsel og tok mannen i samtale, men hva skjedde så?

Ingenting.

En uke etter demonstrasjonen foran Stortinget mandag 1. februar, tok jeg kontakt med Oslopolitiet for å undersøke hva konsekvensen av å skremme folk med trusler om brannbomber var. Jeg rettet meg til politiets kommunikasjonsavdeling for å forhøre meg om politet hadde anmeldt forholdet, eventuelt årsaken til at det ikke forelå en anmeldelse. Til svar fikk jeg at politiet ikke kjenner til hendelsen jeg beskriver.

«Hei. Vi kjenner ikke igjen situasjonen du beskriver. Vi kjenner heller ikke til at det foreligger noen anmeldelse i denne forbindelsen», svarer pressesjef Unni T. Grøndal ved Oslo politidistrikt.

Svaret fra Grøndal kommer etter en e-postutveksling hvor situasjonen beskrives. Det bør også legges til at det var ca en politimann per oppmøtte demonstrant på demonstrasjonen, som ellers gikk helt rolig for seg. Altså er det umulig at samtlige politifolk på stedet ikke ble vitne til hendelsen. Det er heller ikke ukjent at politiet selv anmelder «hatprat» eller personer som bryter loven, men altså ikke i dette tilfellet.

Som svar og takk til Grøndal for undersøkelsen, tilbudte jeg meg å dele filmen jeg har av hendelsen og benyttet meg samtidig av muligheten til å spørre om det ikke er straffbart å simulere at man kaster brannbomber på folk på offentlig sted.

Da ble det stille – Og det er det fremdeles.

Grepet om ytringsfrihet og likhet for loven stammes til. Det er slik at man må ville ignorere det bevisst, for å ikke se det. Mens det hagler steiner i Oslo sentrum mot mennesker som ytrer seg lovlig, er det bestemor politiet velger å fokusere våre skattepenger på å rettsforfølge. En 15 år gammel norsk jente blir offer for flere grusomme gruppevoldtekter utført av innvandrergutter, men det er de siktede i saken som skal beskyttes mot offentligheten – offentligheten skal ikke beskyttes mot tilsvarende hendelser, noe åpenhet i saken kunne ha bidratt til.

Det finnes for mange slike eksempler. Hvordan kan politikere, politi og rettsvesen, som hevder at de utøver toleranse, godhet og likhet for loven, være så intolerante og forskjellsbehandlende? Ord er vold, ble det sagt etter Sians demonstrasjon i Oslo august 2020, det må straffes. Men vold er ikke vold lenger, så det straffes ikke? Er det derfor det er greit å gå berserk på politibiler og tilfeldige forbipasserende?

Er det virkelig slik at hvem truslene kommer fra og hvem som utfører lovbrudd mot hvem, er avgjørende for enkeltmenneskets ytringsfrihet og rettssikkerhet i Norge 2021?

Det vil jeg gjerne ha svar på fra politiet, politikerne våre og myndighetene generelt, men jeg holder ikke pusten i påvente av ett.

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂