Kommentar

Religionsfrihet er i henhold til FN`s menneskerettighetserklæring en grunnleggende og universell rettighet for alle. Det er en god tanke. Men i praksis fungerer ikke religionsfriheten slik den er ment, og den gjelder så langt i fra alle. Blant annet gjelder den åpenbart ikke for barn under myndighetsalder. Religionsfriheten er for øvrig utformet av vestlige land hvor en temmet kristendom har vært dominerende, og følgelig støter den angivelige religionsfriheten mot mange andre friheter når den konfronteres med religioner med et litt annet og mer levende innhold – for eksempel islam, som innholder en rekke direktiver for den enkeltes livsførsel. Det utgjør i seg selv ikke, eller burde i alle fall ikke utgjøre, et problem når det gjelder den enkeltes frihet til å utøve sin religiøse tro. Til gjengjeld bør det utgjøre et stort problem når den enkeltes religionsfrihet innebærer konsekvenser og ufrihet for andre.

Og i dagens vestlige samfunn er det mye som tyder på at akkurat det er i ferd med å bli et dagligdags skue. For med en muslimsk minoritet som stadig øker i antall, øker også antallet individer som er bokstavtro, og for mange av disse fungerer egen religionsfrihet som et usedvanlig godt egnet middel til å frata andre – spesielt sine barn – den samme friheten og valgmuligheten. Og i siste instans påfører den enkeltes religiøse valg konsekvenser for de øvrige omgivelser. Så hvor langt kan vi regne med at samfunnet er villig til å la strikken tøye seg før den ryker?

På en ganske kjølig del av kloden – preget av dårlige underholdningsprogrammer, piggdekk og leserbrev – finnes det et lite lokale som huser en klubb som kalles Kongeriket Norge og Svalbard. Klubben har over år arbeidet seg frem til å bli en slags velferdsklubb der alle medlemmene har frihet til en viss grad, rettigheter og plikter. For at alle medlemmenes frihet og rettigheter skal kunne opprettholdes, er klubben først og fremst avhengig av at så mange medlemmer som mulig gjør sin plikt. Det forventer både klubbens styreformenn og vanlige medlemmer. En av de viktigste pliktene er at medlemmene betaler klubbkontingent. Klubbens ledelse er av den formening at dersom nye medlemmer skal bli i stand til å betale kontingent, så må de i utgangspunktet sosialiseres inn i klubbens struktur. Som velkomstgave får derfor nye medlemmer et gratis, obligatorisk kurs som går over mange år – gratis for den enkelte fordi de andre medlemmene betaler for kurset i en bestemt hensikt; at nye medlemmer skal bli sosiale og produktive medlemmer av klubben, og slik opprettholde de tilbudene klubben har til sin medlemsmasse på lang sikt. Medlemskontingenten er særlig viktig fordi en del av den går til å spleise på kontingenten for de medlemmene som uforskyldt ikke kan bidra med sin del – som for eksempel medlemmer som er skadet eller syke.

I dag trenger enkelte medlemmer verken å være skadet eller syke, de kan bare påberope seg religionsfrihet – og fritt velte byrden for eget valg over på resten av klubbens medlemmer. I stedet for at den enkelte korrekt forholder seg til rettigheten til å tro i fred, ser det ut til at rettigheten nå også oppfattes som retten til at andre skal legge til rette for den enkeltes religionsutøvelse og i tillegg betale for konsekvensene religionsutøvelsen resulterer i. Teoretisk sett er for eksempel en religiøs, niqab-kledd kvinne en del av den arbeidsføre befolkningen, i praksis er det bare i diverse ransmiljø en får seg jobb i en habitt som utseendemessig har mye til felles med en finlandshette. Riktignok er man sysselsatt for egen del, men ransmiljøer generelt bidrar ikke til fellesskapet. Snarere tvert i mot. Mest problematisk blir den ubegrensede religionsfriheten når det kommer til de bokstavtros norske etterkommere.

Det omfatter blant annet de norske barna som er født på Ullevål Sykehus i Norge og som begynner på skolen i en alder av 6 uten å kunne snakke norsk, enn si gjøre seg forstått i det hele tatt. Et fåtall tar det noensinne igjen. Det omfatter også de norske barna hvis foreldres religionsfrihet gir dem rett til å sende de som skal tilbringe livet i Norge på koranskole i Pakistan. Både hva gjelder skolegang og senere arbeid er det dessverre begrenset hva en oppnår ved å kunne koranvers på rams. Mange av disse barna klarer heller aldri å ta igjen det tapte og forblir skoletapere både skriftlig og muntlig. For øvrig medfører gjerne manglende språklig kompetanse en ekstra bonus; ikke sjelden fører det til isolasjon fra storsamfunnet.

Bortsett fra stillinger en kvalifiserer til ved å ikke kunne gjøre seg forstått på norsk og/eller ved å deklamere koranen, kan det bli relativt vrient for de aktuelle barna å skaffe seg et arbeid. I beste fall blir mange av dem gående arbeidsledige i en uoverskuelig fremtid – noe som får økonomiske konsekvenser for resten av samfunnet. Til tross for at arbeidsledighetstrygd er en økonomisk byrde for samfunnet som helhet, blir den enkelte ikke utpreget velstående av slik trygd. Så i verste fall fører den langvarige arbeidsledigheten til kriminalitet – noe som får ytterligere økonomiske konsekvenser, i tillegg til de rent menneskelige. De økonomiske konsekvensene rammer som regel arbeidsføre borgere som har tilpasset seg og gjør sin plikt i forhold til seg selv og andre, og som samfunnet faktisk er temmelig avhengige av for å opprettholde blant annet trygd til de som ikke er i arbeid. Det gjør som oftest de menneskelige konsekvensene av utilpassedes kriminalitet også, da det gjerne regnes for dårlig butikk å rane naboen hvis du vet at vedkommende er like arbeidsledig og like blakk som deg selv. Og nei, dette er ikke ting jeg finner på fordi jeg sto opp på feil ben i dag – dette er sammenhenger som blir påpekt og gjentatt av fagfolket for å forklare arbeidsledighet og kriminalitet innenfor de samme gruppene.

Så hvorfor betaler det norske samfunnet barnetrygd og andre trygder til foreldre som så tydelig signaliserer at de ikke er interessert i å delta og derfor sender barna sine på ikke-adekvate, religiøse skoler i land der verken de selv eller barnet skal tilbringe livet? Svaret er en altfor romlig tolkning av religionsfriheten, som per i dag gjør at myndighetene ikke har muligheter til å gripe inn – langt mindre forby noe som verken er i barnets eller det øvrige samfunns interesse, men bare i de religiøse foreldres. Som altså mottar offentlige midler fra samfunnet for å direkte motarbeide det samme samfunnets interesser. Det er ikke godt å si hvor det har blitt av tanken om «barnets beste» i dette, men det er vel foreldrenes velbefinnende som er og blir viktigst for norske myndigheter, tenker jeg. De har jo stemmerett, må vite.

I teorien er det forresten fullt mulig at de barna som er oppdratt og skolert på denne måten bryter med foreldrenes religiøse tro og benytter seg av egen religionsfrihet når de blir myndige. I praksis er muligheten for at det skjer forsvinnende liten, preget av oppveksten som man tross alt blir. Og som alle ved sine fulle fem selvfølgelig er ytterst klar over – norske myndigheter inkludert. Mest sannsynlig får mange så lite adekvat utdannelse at de ikke har reelle valgmuligheter når de blir myndige, særlig ikke hvis de har blitt fratatt muligheten til å lære seg kritisk tenking slik skolegangen de som norske statsborgere faktisk har krav på er ment å sikre.

Foreldres uinnskrenkede religionsfrihet er i dagens samfunn rett og slett en offentlig godkjenning av at foreldre fratar egne barn det samme, og i samme slengen fratar barnet viktige oppvekstvilkår for at de skal kunne leve godt i det samfunnet foreldrene har valgt for dem. Det kan være betimelig å minne om at FN`s høyt besungne, universelle religionsfrihet også innebærer frihet fra religion – og at det ikke er nedfelt noe sted at barn er unntatt fra denne friheten. Men i stedet får foreldrene frihet til å velge å uhindret presse sin religion på barna og i tillegg frata dem muligheten til å foreta et reelt valg ved å sende dem på religiøse skoler i utlandet, hvis læreplan later meget tilbake å ønske med tanke på at det handler om en liten norsk statsborger som skal leve og arbeide i Norge – ikke en liten imam som har sin fremtid i en moskè i Punjab.

Når den lille statsborgeren i henhold til mor og fars religionsfrihet i beste fall har fått friheten til å ha for få forutsetninger til å fungere i det norske samfunnet, går regningen til det offentlige. I verste fall blir vedkommende direkte fiendtlig som et resultat av manglende arbeid og kontakt med storsamfunnet rundt seg, med alle de omkostningene det fører med seg, menneskelig så vel som økonomisk. I mange tilfeller kan man peke på rasisme blant arbeidsgivere – og det finnes helt sikkert – men hvor mange arbeidsgivere i Norge har egentlig behov for en arbeidstaker som ikke kan gjøre seg forstått på norsk, ikke forstår sosiale koder og er ute av stand til å orientere seg på ikke-religiøse områder? I slike tilfeller kan det være vel så konstruktivt å peke på foreldrenes religionsfrihet som går på bekostning av deres egne barn.

Og står det nå skrevet noe sted at religionsfriheten innebærer at alle andre skal bære konsekvensene og regningen for den enkeltes religiøse tro? Mulig jeg har gått glipp av noe, men det kan jeg faktisk ikke huske å ha sett et eneste sted så langt. Imidlertid ser en gjeldende praksis daglig i mediene i form av negative oppslag.

Med mindre dette er en utvikling vi som samfunn virkelig ønsker for den oppvoksende slekt i den grad at vi er villige til å akseptere offentlig ansvar for enhver konsekvens av den enkeltes religiøse valg, så er det på tide å være så dristige at vi tør tenke nytt rundt prinsippet om religionsfrihet. Når en ser den økende tendensen til at noen blir berøvet sin religionsfrihet eller øvrige frihet for at andre skal ha sin, kan det til og med tenkes at det er nødvendig med en revidering før prinsippet blir så diskreditert at det blir revidert inn i glemselen.

Og det er liten grunn til å tro at det ikke kan skje i en nær og ubehagelig fremtid. Riktignok er det særdeles interessant at den voldsomme motviljen mot å revidere og eventuelt omformulere FN`s sekulære menneskerettigheter til forveksling ligner religiøse fundamentalisters motvilje mot å se med nye øyne på hellige tekster – men det er å håpe at de fleste har bakkekontakt nok til å erkjenne at hverken FN eller menneskerettighetene ble sendt fra en antatt ufeilbarlig gud.

Jeg bare nevner det – sånn i tilfelle noen skulle føle for å lyse meg i bann for å ha forbrutt meg mot hellige bud skrevet i stein.