Kultur

I disse koronakrisetider kom det en hyggelig melding til noen av våre billedkunstnere. Kulturrådet har fordelt en romslig sekk med stipendier som det naturlig nok har blitt bråk om. De fleste som har søkt om stipend får selvsagt ikke et rødt øre. Det er alt for mange kunstnere og alt for få stipendier. Helt siden 70-tallet har kunstnerne kjempet for å bedre sitt næringsgrunnlag med Staten som forhandlingspartner. Mye positivt har skjedd siden den gang, med flere og større stipendier, andre støtteordninger og høyere status i utdanningen.

Dette er selvsagt bare en dråpe i havet når antallet nye og registrerte kunstnere øker med ekspressfart. I Norge har vi 4 kunstakademier og en rekke kunstskoler som klekker ut genier på løpende bånd. De fleste av dem er ubegavede og talentløse, men har akutt behov for statlige subsidieringer når de slippes ut som bachelor eller master i billedkunst. For tiden er det i overkant av 4.000 registrerte kunstnere og et tilsvarende antall uregistrerte. Bare et lite fåtall av dem kan fø seg selv, men allikevel søker de om stipend, helst de fete og prestisjefylte som mange av kunstnere mener burde gis til de mindre bemidlede.

Ved årets utdeling av stipend fra Kulturrådet er det særlig en kunstner som har kommet i fokus og fått kjeft av kolleger. Det gjelder Bjarne Melgaard som ifølge fjorårets likning hadde en inntekt 6 millioner og året før 2,2 millioner. Man kan også regne med at kunstnere på det nivået, ja egentlig alle kunstnere, selger verker uten at det blir innrapportert til likningsmyndighetene. Det er en skjult økonomi som muliggjør at mange kunstnere klarer å holde geskjeften gående uten å få et ettertraktet stipend. På den annen side åpner denne muligheten også for at de best betalte kunstnerne får stadig mer kontanter i madrassen.

Årets stipend til Bjarne Melgaard fra Kulturrådet var på bortimot 2,8 millioner fordelt på et bestemt antall år. Mange av hans kolleger synes denne tildelingen var unødvendig. Melgaard har ingen problemer med å brødfø seg selv, så stipendiet burde ha gått til en mindre bemidlet kunstner. Egentlig burde han ikke ha søkt om stipendstøtte, skjønt tildelingen ifølge Kulturrådets vedtekter ikke er gjort på grunnlag av pengemangel og svake inntekter, men på kunstnerisk kvalitet, en vurdering foretatt av stipendutvalget for billedkunst.

Det springende punkt blir da om Bjarne Melgaard er en så betydningsfull og kunstnerisk høyverdig maler at han kan danke ut andre og mer interessante søkere. Etter mitt skjønn var det flere stipendsøkere som burde ha blitt rangert høyere enn Melgaard, men av en eller annen uforklarlig grunn fikk han flest poeng i utvalget. Nå er det jo slik at det ikke finnes noen spesifikke kriterier for å vurdere billedkunst, men det betyr mye at søkeren selger som hakka møkk og alltid får store oppslag i mediene.

At Bjarne Melgaard selger som «hakka møkk» må vi ta bokstavelig, for den billedverden han maler frem handler konsekvent om åndelig avføring som både malerisk og innholdsmessig befinner seg i en kvalmende konsentrasjon om bakstuss, pung og stake. Det sier seg selv at den slags malerier vekker oppsikt i mediene, noe som er gull verdt for gallerister og kunstnere. På det nivået er Melgaard en kjent og oppskrytt kunstner, ikke på grunn av maleriske kvaliteter og avklaret innhold. Det er det sjelelige grumset og det hodeløse mediekjøret som tiltaler kjøperne og stipendutvalgets medlemmer. Man tuter med de ulvene som er ute.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!