Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Da jeg var barn og tenåring ble jeg indoktrinert i den gode volden. Idag skjer det samme med barn og unge.

Hvis en skal bekjempe radikalisering, vold og ekstremisering, er vi nødt til å forstå hvor voldsutøverne og ekstremistene har sin viktigste og sin mest umerkelige støtte. Nemlig i neddyssing og manglende sanksjoner i offentligheten.

Det å bruke vold mot folk som tenker anderledes enn en selv, er en tanke som er like reell i aktivistmiljøene på venstresiden, blant antirasister, islamister et.c. som i andre voldsmiljøer.

Men venstresidens og antirasimens og islamismens voldsforherligelse og voldsbruk blir tonet ned i media og i offentligheten. I motsetning til slik voldsbruk fra «den andre siden». Selv alvorlige ting som drap bagatelliseres som «knivskader» etc. Slik støtte har denne «siden» hatt i offentligheten siden jeg var tenåring.

Jeg kjenner disse miljøene og tankegangen deres fra innsiden. Fra den gangen jeg ferdes i koalisjonen AKP/RV, Blitz, antirasismen, Palestina-sympatien.

Å utøve vold mot meningsmotstandere ble oppfattet som, og blir oppfattet som en selvfølge, og regnes som nødvendig.

Ikke først og fremst fordi en selv har rett.

Men fordi de andre tar feil.

Det jeg husker var den trygge gode følelesen av at også andre mente at vi hadde rett. At vi ofte hadde avisene og nyhetene med oss, og forskere og akademikere, forståelsesfulle sosionomer. Og enkelte politiske partier, organisasjoner og grupperinger, og til og med vanlige folk. Som trodde på det vi gjorde. Det vi «stod for».

Vi hadde ofte sympati for vår sak. Siden vi «kjempet for det gode». Mot «det onde». Som steinkastende palestinere kjempet mot undertrykkelsen, kjempet også vi mot Samfunnet og all dets rasisme.

Og om noen ble skadet av oss – ja, så hadde de vel fortjent det.

Denne støtten gav meg, og sikkert også vennene mine i miljøet, en god følelse av at det vi drev med var så edelt og flott og ble så høyt verdsatt av så mange – både media og i offentligheten, at det legitmerte voldsbruk.

Idag tenker ungdommer på samme måten. At vold er legitimt. Fordi de kjemper for det gode. Og at synet støttes i offentligheten. Og at de er ofre for en eller annen form for undertrykkelse fra Samfunnet.

De opplever at deres voldsbruk støttes i media, i akademia og i utdanningssystemet. En får det samme usynlige «klappet på ryggen» av «de voksne». Det samme godslige smilet «Vi støtter’ei». I «kampa mot makta», fra voksne som ser ens steinkasting, bilbrenning og sjikane som Davids heltmodige kamp mot Goliath.

En får beskyttelse i form av nedtoning, bortforklaringer og manglende sanksjoner.

Slikt gir selvtillit.