Kommentar

Illustrasjon: Thomas Knarvik

Innvandrerbarna utsettes for et dobbelt svik. Ikke bare sviktes de av foreldrene som ikke evner å gi dem utviklingsstøttende omsorg. De sviktes også av samfunnet, som har glemt å kjempe mot sosial urettferdighet.

Gunnar Tjomlid tar et «oppgjør» med undertegnede og Document.no i en tekst i Utrop 3. januar i år. Tjomlid har produsert et sammensurium av feilgjengivelser og logiske brister, og konkluderer med venstresidens klassiske «alt er bra, men vi trenger mer penger».

«Skjerp deg» er ikke nok

Tjomlid hevder at jeg både er naiv og kunnskapsløs som tror at det holder å be innvandrere skjerpe seg for å slutte å utøve vold. Som mangeårig kliniker i utredning av omsorgskompetanse er lite fjernere fra min liste over foreslåtte tiltak for denne foreldregruppen, enn å be dem skjerpe seg.

Det jeg derimot insisterer på, er å ansvarliggjøre dem. For det er slik i Norge at foreldre har ansvar for barna sine. Bare unntaksvis tar staten foreldreansvaret. Ansvarliggjøring innebærer å stille krav til fravær av vold ved en kombinasjon av kunnskapsformidling og sanksjoner. Vi kan ikke godta unntak for voldsbruk på bakgrunn av kultur eller religion, slik praksis i stor grad er i dag.

Dersom Tjomlid tror ansvarliggjøring er feil vei å gå, er det ikke bare meg han er på kant med. Stortingspolitiker Jan Bøhler har aktivt etterlyst foreldrene i forebygging av ungdomskriminalitet, og understreker at manglende foreldreansvar er et stort problem. Det er passiviserende å bli fortalt at man ikke kan gjøre noe med voldelig adferd.

Feil om voldelig trangboddhet

Tjomlid gjør et poeng av at dårlig økonomi og trangboddhet er årsaker til voldsutøvelse, både i norske og innvandrede familier. Men dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. Og som regel er det er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene. Tjomlids feilslutning styrkes ikke av at han henviser til venstreorienterte forskere som liker å gjøre den samme feilslutningen.

Kultur har betydning

Innvandrerbefolkningen har økt betraktelig, og Norge bærer preg av dette. Når Norge tar imot innvandrere fra landgruppe 3, er det mennesker som kommer fra en kultur der ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt.

Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter. Barn som vokser opp i slik gjennomgående vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker som vokser opp i slik kultur, er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser. Det er den sterkestes rett som gjelder. Dette er kulturelle kjennetegn som ikke fjernes ved et trylleslag eller ved å be folk skjerpe seg. Men det er en kultur som må adresseres.

Forekomst

Aftenposten gikk i 2016 gjennom familievold-dommer ved Oslo tingrett de tre foregående årene. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, har 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte har bakgrunn fra Asia eller Afrika. Det handler ikke om dårlig økonomi, det handler om at forekomsten av grov vold i denne gruppen er særdeles mye høyere enn i majoritetsbefolkningen. Når volden i Oslo-skolen eksploderer, når knivstikking omtales som «ordinær vold», da er det snakk om ikke bare foreldre som har sviktet, men også et barnevern som har sviktet i mange år.

Norsk barnevern tar utgangspunkt i tilknytningsteori ved vurdering av omsorgen barnet får. De aller fleste barn har en trygg tilknytning til foreldrene sine. Men det finnes skadelige tilknytning. Ifølge NOU 2012:5 er desorganisert tilknytningsmønster i normalpopulasjonen veldig sjeldent, mens denne tilknytningsformen er vanlig i risikogrupper, hvor forekomsten skal være på 70–80 %. Det betyr at i disse gruppene er barna redde for foreldrene sine samtidig som de ikke har noen andre å gå til. De utsettes for grov omsorgssvikt, med fatale følger for videre liv og helse. Det er disse ungene som vokser opp til å bli voldelige, kriminelle og/eller kronikere innen psykiatri og rus.

På tide med sosial rettferdighet

Tidligere var den klassiske venstresiden svært opptatt av sosial rettferdighet. Det er viktig at virkelighetsformidlingen kommer tilbake i journalistikken og i det offentlige ordskiftet. Tjomlid må gjerne fortsette sin relativisering i jakt etter å høste poeng hos voksne innvandrere, men det er barna som lider under identitetspolitikken. Jeg har tatt til orde for at innvandrerbarna bør ha samme type rettsvern som majoritetsbarna. Vi kan ikke godta en form for annenrangs statsborgerskap for innvandrerbarna, men da må vi tørre å se på hva de faktisk utsettes for.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!