Sakset/Fra hofta

Leserne har for lengst sett at Document har fått en ny medarbeider: Julie Dahle.

Dahle har arbeidet ni år som terapeut i utredning av omsorgskompetanse i Bufetat og er utdannet spesialpedagog ved UiO.

De problemområdene vi ser vokser i omfang nærmest fra dag til dag, krever erfaring fra innsiden. Dahle har jobbet med statlig barnevern i mange år.

Øyvind Thuestad arbeider med krim og rettsreportasjoner. Dahle vil utfylle hans arbeid med sin kompetanse.

Politiet, mediene og politikernes omgang med «problemene» er preget av uvilje mot å kalle en spade en spade. I stedet omskriver de virkeligheten og går etter budbringeren.

Men det stanser ikke der. Det ser ut til å ha blitt en holdning og en norm i det offentlige at man ikke skal snakke om problemene. Hvis elevene ikke kan lese, så senker man kravene. Skoler og biblioteker blir til oppholdsrom og varmestuer. De lærer ingenting og kan ingenting når de går ut av skolen, hvis de da fullfører.

Dette er en oppskrift på de problemer vi ser i gatene, på skoler, fotballbaner og fester: Vold og seksuelle overgrep. De som styrer offentligheten rygger tilbake og behandler historiene uten kontekst. Voldsmennene blir uforståelige og historiene blir hengende i luften.

Men volden vi ser roper på svar, svar som ikke er empatisk med voldsmennene så årsaker og ansvar pulveriseres.

Volden ville ikke kunne vokse hvis ikke myndigheter, politikere og medier snudde ryggen  til årsakene.

Det er en tilnærming til problemene fra bunnen av som med logisk nødvendighet produserer stadig mer dysfunksjonelle unge. Vi snakker ikke bare innvandrerbarn.

De som sitter med ansvaret og skyver det foran seg har mange strategier for å holde spillet i gang: Rasisme og diskriminering kan man melke lenge ennå, og hvis en økende del av befolkningen er gått trett av det, kan man vedta lover som gjør at de holder seg på matta.

Alt dette handler om pedagogikk i vid forstand: Hvordan vi forholder oss til hverandre, og siden de med makt og myndighet har mer å si enn oss andre, får deres tilnærminger og løsninger mye større konsekvenser.

Sivilisert samtale

Vi forsøker å få til en sivilisert samtale. Det gleder oss at vi ser stadig flere tegn på at folk har bevart dømmekraften og ikke lar seg avspise med forsøk på å slå politisk mynt, jfr. Haugerud-volden natt til 1. nyttårsdag.

Dahle sa noe viktig i en kommentar: Dette handler også om innvandrerbarnas rettigheter. Den norske staten ofrer den for husefredens skyld, dvs forholdet til deres foreldre.

Her var det noen lesere som misforsto: De mente hennes tilnærming var feig som ikke tok for seg islam. Det syntes som om det var vanskelig for dem å akseptere at innvandrerbarn også kan være ofre.

En standard for alle

Men integrering vil si å måle alle med den samme målestokk og standard. Den norske standard. Da har innvandrerbarna krav på at de blir «sett» og foreldrene stilt krav til.

For lenge siden ble det knesatt en forskjellsbehandling og man gjorde det endog til et ideal, slik Terje Tvedt redgjør for i Det internasjonale gjennombruddet. Innvandrere ble oppfordret til å bevare sin egen kultur. Det var stas.

Allerede den gang så man at dette var en farlig utvikling, og nå er utviklingen mot et segregert samfunn kommet langt.

Mange nordmenn føler at de ikke blir sett og sitter med en følelse av å være overgitt. De misforstår påpekninger av myndighetenes svikt overfor muslimske barn og føler det er nok et eksempel å favorisering.

Å bry seg vs smisking

Det er ikke rart at man forveklser virkelig omsorg med favorisering, slik lovgivningen nå legger opp til. Det er med på  å så splid og hat mellom folkegrupper.

Denne distinksjonen er vesensforskjellig: Å bry seg og smiske er to forskjellige ting.

Saken har en realstisk side: Som medlemmer av det norske samfunn må vi forholde oss til en stor gruppe mennesker som bor her.

Det Dahle observerte var at det anlegges en standard for norske barn og en for hovedsakelig muslimske barn. Myndighetene har en høyere terskel for å gripe inn overfor muslimske foreldre. Det er et brudd på barneloven for innvandrerbarna får ikke den hjelpen de har krav på. Da mener vi at det må stilles krav til foreldrene. Det er aldri blitt gjort.

Roten til problemene i Oslo ligger der. At man ikke har orket å bry seg. Det er lettere å hive penger etter problemene.

Da blir hele samfunnet en stor løgn og det kan vi ikke ha.

Document er glad for å ha fått Julie Dahle som medlem av staben.

 

 

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.