Mens det i Norge nærmest anses som noe uhørt at islam- og innvandrings­kritiske personer gis en stemme i den tone­angivende integrerings­debatten, er situasjonen en annen i et Europa som nordmennene kjenner dårligere og dårligere, masse­turismen til tross.

Det gjelder også Østerrike, hvor den statlig finansierte tenketanken Österreich­ischer Integrations­fonds har igangsatt en foredrags­serie med tittelen «Samfunnet i forandring: Hva holder oss sammen?». Et innledende arrangement fant sted i Metro-Kino­kulturhaus i Wien sist torsdag, hvor Die Presses sjef­redaktør Rainer Nowak samtalte med den tyske filosofen og forfatteren Rüdiger Safranski (f. 1945).

Rüdiger Safranski. Foto: Wikimedia Commons.

Safranski, som er et prisbelønt medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, kan ikke sies å være noen godfjott. Nowak definerer ham som en lærd mann mot strømmen, og å dømme etter referatet i avisen hans, stemmer det bra. Masse­migrasjonens epoke har nå begynt, sa Safranski, og la til at den er fattigdoms­drevet. Hvordan skal Europa forholde seg?

Så langt er det ønsketenkning, illusjoner og virkelighets­vegring som har dominert, mener den tyske filosofen, som heller kaldt vann i blodet på offentligheten:

Innvandrere «som lander i de europeiske statenes sosiale sikkerhets­nett uten perspektiver», har ingen sjanser til å bli integrert, og de er en «tikkende, tids­innstilt bombe».

Det han kaller «integrasjons­løgnen» om høyt utdannede migranter, lar seg ikke lenger opprett­holde, mener Safranski, men Europa er ikke mentalt forberedt på å innse at de færreste migranter er kvalifisert for arbeids­livet. Det eneste man kan gjøre, er å begrense skaden:

Konsekvent beskyttelse av grensen er det eneste middelet, og et legitimt sådant, til å beholde kontroll over innvandringen. Den som benekter det, er en «infantil virkelighets­vegrer» som viser «symptomer på bortskjemthet».

Safranski siterte Peter Sloterdijk på at «Europa må være i stand til veltemperert grusomhet» da han besvarte Nowaks spørsmål om man må være forberedt på «uskjønne scener fra de europeiske grensene» under kvelds­nyhetene på TV.

Kan man tenke seg talere på Litteratur­huset i Oslo som sier noe lignende?

Safranski er ikke sælig begeistret for islam heller:

Som videre argument for begrensning av innvandringen nevner Safranski den «islamske kulturen, som vanskelig eller overhodet ikke kan integreres i Europa». Derfor må inntaket av muslimer skje «i porsjoner», slik at det ikke dannes flere parallell­samfunn, hvor innvandrerne «ikke lærer språket vårt og ikke integrerer seg».

Det er selve bindemiddelet i samfunnet som risikerer å forvitre. Safranski mener at vi tærer på tillits­kapitalen. I likhet med flere andre tenkere på innvandrings­feltet konstaterer han at det har med mengden å gjøre:

«Folk burde ha et minimum av tiltro til hverandre i et samfunn», i følge Safranski. Og tiltroen avhenger også av antall mennesker som må integreres. «Vi må spørre oss hvor mye fremmed et samfunn kan mestre, innen det selv fremmed­gjøres og mister tillits­kapitalen».

Alle fornuftige mennesker forstår at det finnes grenser for absorpsjons­evnen, og at det krever en viss hardhet for ikke å overskride den. Men som erfaringen fra Tyskland viser, blir europeerne paralysert i de øyeblikkene som krever resolutt opptreden. Vi lever i en roman som på mange måter er blitt historie.

Die Presse (betaling)