Det er forvirring i hønsegården. Høy kakling høres, fjær fyker, aktiviteten er hektisk. Lenge før President-elect har fått noe som helst makt, er selvransakelsen i full gang. Plutselig er det som all verdens tøvær har kommet på en gang.

Vi ble fortalt at om Trump vinner, vil det republikanske partiet gå opp i liminga. Men det er det demokratiske partiet som nå skjelver i sine grunnmurer. Det er stille hos republikanerne. Ikke uten grunn – som man sier «You can`t argue with success».

You can, however, argue with failure.

Selv i Skavlan i går kveld, steg temperaturen til uante tøværshøyder. Glemt er den populistiske filleristingen av en Jimmie Åkesson – men da var Skavlan på lag med vulgær-Makta. Nå har han flyttet til New York, han vet å flyte med strømmen. Det var rent festlig å se heksa fra Island sloss med den britiske forfatteren – som hver for seg representerer populistiske tendenser i folket. Og eliten.

ANNONSE

Xenofobi kalles det, og omtales som ekstremt. Og, ja, det finnes. Men som livet har lært meg, til enhver ekstremitet finnes en motsats. I denne sammenheng kan det kalles xenofili. I rykk og napp har Vesten dyrket en idealisert og romantisk forestilling om «den andre»: Den edle villmann – the noble savage – kalte man det en gang i kolonitiden. I Frankrike på 1920-tallet var det i visse kretser en utbredt negrofili: afrikansk kunst, the Black Bottom, Charleston, jazz – alt gikk det ned på høykant. Så lenge det var svart, var det bra.

Xenofilien finnes forresten ikke bare i menneskelig sammenheng, også i biologien skal det kunne ses. Men denne gangen er det det menneskelige som interesserer oss.

De gamle romerne, for eksempel, hadde et xenofilt forhold til gresk filosofi, kunst og musikk. Det var kun i krigskunsten at romerne anså seg å stå over grekerne. Det hadde de for så vidt også historiske bevis for; det var grekerne som var slaver for romerne, ikke omvendt.

I Harry Potter finnes karakteren Xenophilius Lovegood. Han viser en overdreven interesse for fremmed objekter, dyr og ideer.

Kort oppsummert, vestlig kultur er en veldig nysgjerrig kultur. Ingen annen kultur har en like stor ekstrovert side. Det er for eksempel ikke tilfeldig at sosialantropologien slo rot i Vesten, ikke i Mekka. Men også det ekstroverte kan tas for langt. Som da daværende statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte: «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.»

Et eksempel på xenofili så drøyt at det ville fått selv de grekofile romerne til å rødme. Det får da være måte på å være kulturelt selvmorderisk.

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629