schlesinger-hegel-cropped

I et samfunn som har gitt avkall på identiteten, omtaler Norges statsminister Erna Solberg muslimer som «vår tids jøder», mens kristendommen anføres som et tegn på høyreekstremisme, og en tidligere leder for de svenske Socialdemokraterna mener at det ikke ville være noen katastrofe hvis alt svensk og svenskene selv skulle forgå. Deres sinn er ikke engang i stand til å forestille seg at den vestlige levemåten som de selv utfolder, eksisterer på visse betingelser. Den avhenger av en kultur som utgår av et folk, ikke av hva en stat måtte beslutte.

Det har mer enn lenge nok vært mer enn klart nok at vi har ledere som overhodet ikke forstår sammenhengen mellom hva de gjør og konsekvensene «på bakken». Vi skal nok ikke forvente at noen politikere mister nattesøvnen av å høre at det nettopp var en av kvoteflyktningene de selv stemte inn i landet, som ødela ett eller flere liv – selv om ofrene for voldtektene, volden eller tafsingen like gjerne kunne vært deres egne barn, sågar dem selv. Denne siste biten innbyr til refleksjon omkring en av vår tids karakteristiske adferdsformer.

Hva er du mest redd for? blir ordføreren i Kongsberg spurt om, etter at en jente på 20 år på vei hjem ble dratt inn i et hus med asyl­søkere og gjengvold­tatt.

ANNONSE

Privat må det være at det skal skje noe ille med familie og venner som jeg er glad i. Politisk må det vel være at Høyre/Frp regjeringen blir gjenvalgt ved Stortingsvalget i 2017.

Ordfører Kari Anne Sand virker ute av stand til å gjøre klare tanker ut av de følelsene som lengter etter å beskytte ens egne. Som om det private og politiske var to helt adskilte sfærer, uttaler hun at det verste som kan skje, er at partiene som vil begrense trusselen mot hennes familie og nære, beholder makten.

Når de innvandringsliberale går ut i mediene og sier «Frykt ikke!» etter angrepet mot Bataclan og overgrepene i Køln, er det også en måte å si at trusselen ikke angår dem selv – at den ikke rekker utover noen andre enn dem som blir direkte rammet. På den måten sier de også at det som hender andre, umulig kan ha noe med dem selv å gjøre. De benekter enhver likhet som kunne påminne dem om et forpliktende fellesskap, også kjent som et samfunn.

Det handler om at det kristne idealet om «Din neste» er blitt erstattet med «Den fremmede». Mistenkeliggjøringen av kristendommen er ikke tilfeldig eller rent tidsriktig. Idéen om at en har et spesielt ansvar overfor den og dem som står en nærmest, er i beste fall suspekt, i verste fall rasisme – og helst det siste.

De 1200 jentene og kvinnene som ble seksuelt antastet i Tyskland på nyttårsaften, blir på den måten like fremmede som om det hele var fiksjon. For å naturalisere Den fremmede som medborger, har man måttet fremmedgjøre selve tilværelsen. Vi er godt i gang.

Dette er ikke humanisme. Humanisme er per definisjon ikke relativistisk. Det krever et absolutt: en underkastelse og ansvarliggjøring overfor ens plass i verden, og fremfor alt overfor ens medmennesker.

Milan Kundera skriver i Tilværelsens uutholdelige letthet om medfølelsen som annenrangs i følelseshierarkiet. Dette gir intuitivt mening i dag.

I et gudløst samfunn kan ikke medfølelse være noe større enn å være en materialistisk velgjører for den som anses for å være dårligere stilt enn man selv er (jfr. innvandring og bistand). Sjelen forståes slik som Hegel beskriver det i noen av sine mindre kjente verker: noe som kun forholder seg i relasjon til seg selv. Den er ikke i stand til bedømme seg selv som en del av et større skaperverk, som en del underordnet en større helhet hvor man egentlig ikke fullt ut kan gjøre krav på æren for alle de tingene man har, fordi det bedre kan og bør beskrives som noe man får.
 

schlesinger-hegel
Jakob Schlesinger (1792-1855), Portrett av filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1831), Alte Nationalgalerie, Berlin.
 

Hvis man ikke har et begrep om at medfølelsen utgår fra noe høyere enn en selv, vil den eneste måten man virkelig kan gi på, være å gi fra seg selv, eller ens egne. På den måten har man også mistet grep om hva som virkelig er opp til en selv å gi.

Det blir til et nullsumspill hvor selvutslettelsen blir den frelsende gjerning for Den fremmede.

Slik kan man f.eks. bestemme seg for å gi bort land og formue til fremmede folk, og til og med tro at det er ens rett å gjøre det.

Men dette er ikke mørke refleksjoner selv om vi undersøker mørke tanker. Det finnes da ikke noe mer naturlig unaturlig enn den kjærligheten som taper seg i fantasien om Den fremmede, og undertrykker nestekjærligheten. Det er nestekjærligheten som bærer samfunnet fra dag til dag.

Riktignok er det forskjell på denne nestekjærligheten vi kjenner fra kristendommen, og den som er basert på å elske Gud på en måte som bare tjener til å hate mennesker – slik den algeriske forfatteren Boualem Sansal beskriver kjærligheten til Allah.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629