Innenriks

Høyskolelektor og tidligere NRK-medarbeider, Unni Eikeseth fabulerer i Universitetsavisa over hvorfor så mange naturvitere er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer.

Den naturvitskaplege skepsisen er ein god grunnhaldning, men ikkje dersom det hindrar oss i å ta inn fakta. Er det noko ved utdanninga vår som gjer oss naturvitarane meir skeptiske til etablerte sanningar og teoriar, eller til å blande politikk og vitskap?

Fakta? Hva er klimadebatten blitt til? Er den blitt fleip eller fakta? Handler den om vitenskap eller om tro? Handler den om hva man må si for å få midler og anseelse? Eller handler den om ærlig og redelig forskning?

Det lyder ikke helt bra når Eikeseth er flau for at hun selv en gang var klimaskeptiker.

Eg treng ikkje gå lenger enn til meg sjølv for å finne eit døme. Eg var lenge skeptisk til konseptet menneskeskapte klimaendringar. Og det sjølv om eg er utdanna kjemikar og hadde lært om mekanismane for korleis drivhusgassar tar opp langbølgja varmestråling. Kollegaene mine i Newton-redaksjonen i NRK var nok litt frustrerte over at eg ville ha inn atterhald dersom eg skulle seie noko om klimagassutslepp på TV. Skepsisen min den gongen gjekk nok først og fremst på at eg ikkje trudde menneskeskapte klimagassutslepp var store nok til å kunne påverke eit så enormt system som jorda. Skeptiske stemmer i media var også med på å påverke meg. I ettertid er eg litt flau over at det tok så lang tid før eg sette meg ordentleg inn i temaet, men eg har erfart at eg langt ifrå er åleine, og at mange brukar mykje lenger tid.

Nå er Eikeseth endelig kommet i mål. Hun er frelst fra sin skepsis. Og det beste er at alle kan nå lyset, bare de tar tiden til hjelp.

Det fortoner seg likevel slik at dersom man leser kommentarfeltet og dveler ved Arnt Orskaug, Anders Valland og Sturla Molden, kommer klimaskepsisen nærmere og -frelsen tilsvarende lenger unna.