Sakset/Fra hofta

I denne ukens Morgenbladet er det et intervju med Pia Kjærsgaard. Intervjuet er gjort i anledning Kjærsgaards offisielle besøk til Oslo denne uken, og det at hun har fått en posisjon som Folketingets formann, en stilling hun har hatt siden juli i år. Utfordringen hennes er at hun som formann i Folketinget ikke har anledning til å snakke så mye politikk, men som hun sier til journalist Hanne Østli Jacobsen:

Jeg begynner å venne meg til det. Det var en veldig stor overveielse for meg da jeg sa ja takk til å bli Folketingets formann.

Men resten av intervjuet handlet selvsagt om innvandringssituasjonen, og Kjærsgaards syn på utviklingen i Europa ettersom Pia Kjærsgaard var leder for det innvandringskritiske partiet Dansk Folkeparti fra 1995 til 2012. Derfor blir det mye politikk, men ingenting av det som ikke er politikk; sannheten om islam. Intervjuet med Kjærsgaard blir med det en studie i den moderne samtalen: hvordan si det man ikke kan si noe om.

Journalist Hanne Østli Jacobsen vil gjerne vite om det ikke er noen mulighet for at innvandringen kan være berikende, og om ikke folk fra andre land enn Syria har rett til å søke et bedre liv?

Pia Kjærsgaard avviser begge påstandene.

Hun viser til at når man søker mot andre land, er det alene fordi man er truet. Kun derfor. Ikke for å forbedre sine livsvilkår. Og med tanke på om dagens innvandring kan være berikende, sier hun:

Det mener jeg ikke. De er fra land som er veldig annerledes – kulturelt, sosialt, økonomisk. Så det mener jeg ikke, i det store og hele. Det vil naturligvis være noen som er positive og takknemlige for å bli mottatt, sånn vil det alltid være. Men generelt vil jeg absolutt si nei. Fordi veldig mange som kommer hit er veldig annerledes, de har en annerledes utdannelse – om de overhodet har noen – og et helt annerledes syn på tilværelsen.

Da hun får spørsmål om ikke det er mulighet for at samfunnet kan utvikle seg til det bedre ved at det kommer nye folk, er hun presis på hvorfor det ikke er en fornuftig tanke:

Nei, det tror jeg ikke. Vi skal prise oss lykkelig for at vi bor i noen av verdens frieste samfunn, i de beste folkestyrer, hvor det er demokrati, likeverd og likebetingelse for alle. Der skal ikke endres på noen måte. Det synes jeg vil være veldig, veldig farlig.

Selv Kjærsgaaard klarer ikke å snakke om elefanten i rommet, og da Østli Jakobsen kommer inn på radikalisering blir det nesten for utrolig til å være sant. For da Østli Jakobsen viser til at radikalisering skjer like ofte blant folk som har vokst opp i Norge, at etniske nordmenn har reist til Tyrkia, og spør om ikke det tyder på at problemet like godt kan være her, i hvordan vi ordner våre samfunn, svarer Kjærsgaard:

Jeg har alltid ment at vi er veldig tilbøyelig til å legge skylden på våre egne skoler, på at det er oss som har skapt disse problemene. Men de vil ikke være under demokratiske prinsipper. Det er det avgjørende for meg. I Danmark og Norge og Sverige har vi demokrati, og det må man innordne seg etter, uansett om man etter sin religion kan være uenig i for eksempel det våre grunnlover tilkjennegir. Det er  man altså nødt il å være enig i, og ikke påberope seg at kan skal endre det land man har kommet til etter sine egne betingelser.

Det er trolig blanding av conduite når hun er i Norge og hennes nye rolle som gjør at Pia Kjærsgaard ikke nevner islam. Kærsgaard har vært tydeligere enn de fleste andre,

Og var det noen som virkelig hadde hatt godt av litt islam-kritikk, så er det Morgenbladets lesere.

 

 

 

 

Les også

Fascismetyranniet? -
Bedre hverdag med islam -
Normen -
Noe skjer i hodet på Carsten -
Doble budskap -
En ukomfortabel poet -

Les også