Kommentar

For den som selv har barn eller et minimum av medfølelse, er bildene av Aylan – den tre år gamle syriske gutten som lå druknet på stranden i Bodrum, Tyrkia – hjerteskjærende og nesten ikke til å holde ut. Om man ikke er i stand til å ta innover seg noe av smerten forbundet med historiene som får et så tragisk punktum, er det fare for at verdens grusomheter har gjort en totalherdet inntil det kyniske – til den spirituelle død. Den må vi unngå.

druknet-guttebarn-bodrum-tyrkia

På et rent intellektuelt nivå trenger vi naturligvis ingen bilder for å tenke oss at bomber eller dødsulykker er forbundet med lidelse. Men fordi vi ville bli gale av å bære all verdens lidelse på våre skuldre, lar vi oss normalt beskytte mot den av et slags mentalt plexiglass, som bildet slår hull i. Kanskje er det rett og riktig at så skjer fra tid til annen.

Men hva skjer med oss etter eksponeringen for de sjokkerende bildene? Hvordan bearbeider vi dem? Hvilke tanker avstedkommer de?

De siste ukenes bilder av mennesker på vei til Europa fra Asia og Afrika, har i det overveiende resultert i lite klar tenkning, men snarere i et egosentrisk føleri kombinert med et brennende ønske om å gjøre noe. Som om det var vår skyld. Som om vi var allmektige guder – en vrangforestilling man ikke dyrket i tider som både var mer religiøse og mer rasjonelle.

Bildene av lille Aylan er ikke noe unntak, tvertimot. Sinnelagsetikerne sier gjerne at Europa må åpne døren for enda flere flyktninger. En av dem er SVs stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell:

bård-vegar-solhjell-facebook

En annen er Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen. I en kommentar med tittelen «Europa må organisere flukten», skriver han at

Europa må si ja til langt flere med beskyttelsesbehov.

Konsekvensetikerne vil svare at dette kun vil anspore flere til å ta sjansen på å dra, med enda flere drukningsulykker som resultat.

Flere av dem som har rømt fra krigsområder, er altså stilt overfor et dilemma: Skal man ta til takke med en forholdsvis kummerlig tilværelse på det første sikre stedet som garanterer livsopphold, eller reise videre for å etterstrebe en lykkeligere tilværelse?

Et overveldende flertall av dem det gjelder, har valgt det førstnevnte. Kanskje fordi de ikke vil reise videre, eller fordi de ikke kan. Det sies ofte at det ikke er noen grunn til å klandre dem som prøver det sistnevnte, og at man selv ville ha gjort det samme.

Men er nå det så sikkert?

Det første man gjør når det verste sjokket fra bildene av stakkars Aylan går over, er gjerne å snakke om konsekvensene: Hva nå?

Kanskje ville det være bedre å stoppe opp et øyeblikk og spørre seg om forhistorien.

Det er en øvelse som ikke er helt uten ubehag, for man da blir man f.eks. nødt til å spørre seg om Aylans far Abdullah – som også befant seg i ulykkesbåten, men overlevde forliset – visste hva slags risiko han utsatte sønnen for. Men hvem har egentlig lyst til å reise kritiske spørsmål når gjenstanden for dem er en far som man vil anta er knust av sorg etter tapet av kone og to barn?

Vi kan la være å stille ham og andre foreldre i samme situasjon det spørsmålet, men den hensynsfullheten fritar oss ikke fra plikten til å tenke over saken, ei heller fratar den oss retten til i vårt stille sinn å bebreide faren.

Det siste døgnet har vi sitert pave Frans på følgende fra hans siste encyklika (en takk til Bjørn Stærk for å ha satt oss på sporet av passusen):

Dagens medier lar oss kommunisere og dele kunnskap og hengivenhet. Noen ganger skjermer de oss likevel fra direkte kontakt med smerten, frykten og gleden hos andre, samt kompleksiteten i deres personlige erfaring.

Kan det sies klarere at reaksjonen på de fæle bildene i hovedsak er en overfladisk sorg?

Det ville være uhyre interessant å vite mer om «kompleksiteten i erfaringen» til foresatte som sender barna avgårde på en ferd som de må vite er farlig. En kan lure på hvor mange som gjør det med den inshallah-fatalismen som er så vanlig i Midtøsten. Eller hvor mange som er gamblertyper. (Hva skal disse jobbe med i Vesten? Omsorg? Vedlikehold?)

Hvor mange gjør det uten å tenke klart, hva enten det er i desperasjon eller i beruselsen fra håpet om å komme til det forjettede land? Og hva består desperasjonen i?

Man stiller ikke disse spørsmålene, for i kakofonien av informasjon er det ikke tid til å ta en reflekterende pause fra de andre, distraherende inntrykkene.

Men hvis man nå har tatt seg gjennom store deler av Tyrkia, er det åpenbart ikke en form for desperasjon som skyldes frykten for å dø i krig. Det kan være desperasjonen ved utsiktene til å få et mye vanskeligere liv enn det den profesjonelle, sosiale og økonomiske situasjonen før krigen skulle tilsi.

Per Kristian Aale skriver dette i Aftenposten:

Aylans familie hadde slektninger i Canada, og derfor ville de flykte dit melder den canadiske avisen Ottawa Citizen.

Familien siktet altså svært høyt, og viste stor – fatal – risikovilje med henblikk på å få det til. Pull-faktoren var altså klart tilstede.

Push-faktoren manglet heller ikke:

Aylan og familien var fra den krigsherjede syriske byen Kobani på grensen til Tyrkia.

Etter katastrofen er Abdullahs prioriteringer helt annerledes:

Søsteren hans forteller at han nå ønsker å returnere til Kobani med sin døde kone og to døde barn for å begrave dem der.

Kanskje synes han livet er så meningsløst etter å ha mistet sin nærmeste familie, at han tar sjansen på å dra tilbake til den krigsherjede byen de forlot. Det får vi neppe vite. Slik tidsånden fungerer, er Abdullah glemt over helgen.

Etter dødsulykken er det naturligvis altfor lett å si etterpåklokt at familien ikke burde ha tatt sjansen, men heller ha nøyd seg med en sikker tilværelse i kummerlighet – eventuelt inntil veien til Europa eller Canada ble tryggere.

Men politisk betraktet er psykologien bak disse valgene irrelevante: Man vet at en viss andel vil ta sjansen så lenge gulroten er så kjempemessig.

Det politiske svaret kan likevel ikke være at Europa organiserer sikker transport hjem til seg av alle som, uten å være personlig forfulgt, har forlatt sine hjem som følge av krigene i Midtøsten.

Det ville være bedre å si at ingen, eller det bitte lille antallet personlig forfulgte personer, får komme. Det ville i alle fall sette en stopper for den livsfarlige trafikken.

(Svaret på det pågående folkemordet på kristne kan heller ikke være å flytte alle som er forfulgt på grunn av sin tro, til Vesten, men heller å sette dem i stand til å forsvare seg i regionen.)

Den brutale sannheten er at de millionene av mennesker som nå lever i leire, må slå seg til tåls med at de får et mye mindre komfortabelt liv enn de ville ha fått uten krigen. Ja, de fleste av dem gjør det sannsynligvis allerede, men saktmodige mennesker skaper ingen overskrifter. De aksepterer sin skjebne, og holder rolig kjeft. Mange vil sågar ha lært det av religionene sine, og noen av dem har barn som dette:

Samtidens religiøse analfabeter forstår imidlertid ikke slike ting – de vil ha handling. Som om lille Myriam i videoen ville bli mer glad for å flytte til Stord enn av å bli igjen i leiren i håp om å vende hjem en dag, og vite at noen i Stord ber for henne.

I den grad en slik tingenes tilstand blir for brutal bare å bevitne for omverdenen, må den gjøre en innsats lokalt. Den lager ingen permanente løsninger ved å slå opp telt i europeiske parker istedenfor i en tyrkisk periferi.

I stedet er det omseggripende, hjernevaskende føleriet som resulterer i slike tiltak, i ferd med å ta overhånd. Det er knapt noen som lenger minner om at det ikke er med innbilt godhet man styrer et land, men med rett.

Det kan se ut som om selv Storbritannias statsminister David Cameron også er i ferd med å gi etter for den innbilte godheten. Han har lenge holdt fast ved den «harde» linjen, som i realiteten er den minst harde, for den skaper ikke urealistiske forventninger som utløser voldsom skuffelse idet de ikke innfris.

Men om man skal tro det som står i The Guardian, blir han nå fremstilt som hjerteløs – noe som muligens ikke er forenlig med et langt politisk liv, og dermed kan få ham til å skifte mening hvis han tenker mer på karrieren enn på Storbritannia.

Det opportunistiske scenariet virker ikke usannsynlig:

[S]ome senior Tory backbenchers said they expected Cameron to shift his ground after distressing pictures of a drowned child, who had been found washed up on a beach in Turkey, went viral.

[I]n a sign that the political temperature on the issue was rising, Cameron faced calls to do more from both the Catholic church and two of the Labour leadership contenders.

The Conservative leader of Kingston upon Thames council, Kevin Davis, has already written to 50 Tory-led councils asking them to become involved in a scheme run by UNHCR, the UN refugee agency, to help find private housing for refugees for a year.

Velgerne ser det nok annerledes, men deres stemme skal ikke høres igjen på lang tid ennå.

Med mindre de nå vil se på den forholdsvis nært forestående avstemningen om fortsatt britisk medlemskap i EU som et spørsmål om et ja eller et nei til Angela Merkels diktat om at de andre EU-landene må dele byrden med menneskestrømmen.

Massemigrasjonen kan altså bli spørsmålet som sprenger unionen.

Som Daniel Hannan sier: «We’d be a democracy again.» Sammenlignet med det tyranniet som regjerer i føleriets grep, ville det være en klar forbedring.