En kan ikke sette en strek over 22. juli-profetien helt enda, da det synes å være en del støtte for at denne har en viss sannhetsgehalt.

Implisitt i dette, hva enn man skulle forsøke å pakke og snøre det inn i, ligger et tvilsomt budskap om at ofrene 22. juli fikk som bestilt. At de høstet hva de sådde, med sin valgte avstand til Gud og Israel. At de rett og slett tok konsekvensene av å ha valgt feil side i politikken.

En forsøker å sno seg unna med at det var Guds beskyttelse som var blitt fraværende, siden man tross alt hadde forlatt Ham, og at det dermed var rent tilfeldig hvem som ble slaktet ned.

Det følger derimot direkte av dette resonnementet at grufullhetene på Utøya ikke kunne ha rammet de bestemte ofrene, hadde de bare valgt å hedre Gud og forsvare Israel. Ofrene spilte sine kort, bordet fanget. Helt tilfeldig var det altså ikke.

ANNONSE

Apoteose

Som understreket beror logikken til Jeremy Hoff og 22. juli-profetien på en tautologisk feilslutning, eksemplifisert i den foregående artikkelen slik:

1) Alt som skjer er per definisjon blitt tillatt av Gud

2) Fordi alt som skjer er blitt tillatt av Gud, må Han ha tillatt det av en grunn

3) Derfor kan man streke ut magiske kausalitetspiler mellom hvilke som helst begivenheter

Gud, om Han eksisterer, tillot 22. juli. Han tillater også alt annet som skjer i universet. Med andre ord: Det som skjer, det skjer. Hva så? Hva nytt er det å lære av dette?

Vitenskapsfilosofen Karl Popper har postulert at en teori som forklarer alt, egentlig ikke har forklaringskraft overhodet.

Å skyve skyld over på ofrene gjøres selvsagt kun når ulykken rammer utgruppen. Kristendommens skadeskutte stilling i Europa, forfølgelsen av kristne i Midtøsten etc. kan smidig gis andre bibelske tolkningsrammer, for eksempel beretningen om Job, som fikk sin tro satt på prøve ved å bli utsatt for en serie av lidelser.

Det er religion à la carte. Gjennom håndplukking av informasjon kan en oppkonstruere sine personlige holdninger som noe guddommelig. Da er man også farlig nære hva grekerne kalte apoteose: Opphøyelse av mennesket til Gud.

Der det finnes aksept for intellektuell nihilisme, følger den moralske like rundt hjørnet. Kanskje derfor ikke helt tilfeldig at 22. juli-profetien ikke bare støttes opp av en sterkt haltende logikk, men også har særdeles stygge undertoner.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629