Kommentar

Selv Arbeiderpartiets verste fiender kunne ikke regissert et verre scenario enn det som nå utspiller seg. Brevet fra de syv i Oslo Ap onsdag kveld tok kaka. Her ble uttrykket «giftig partikultur» brukt. Hvis det var håp om at ledelsen ville klare å ri av stormen, forsvant det der og da.

Utenforstående står vantro og ser på: Er det mulig? Er dette Arbeiderpartiet?

Håndteringen av Giske og #metoo virker som selvdestruksjon.

Underskriverne påstår at utspillet ikke hadde noe med Trond Giske å gjøre. Så naiv er det ikke lov å være. Oppropet virket som et nådestøt, ikke bare mot Giske, men mot partiet.

Arbeiderpartiet går fra vondt til verre: Først Jonas Gahr Støres mange uheldige disposisjoner, hvor han demonstrerte at han ikke forstår at han som rik vestkantgutt allerede har et troverdighetsproblem i forhold til grasrota. Støre oppførte seg som om investoren Støre var en rolle skilt fra partilederens. Da har du ikke forstått at Ap ikke er som andre partier. Du skal være partiet med hud og hår.

NRK er tradisjonelt spindoktorer for Ap. Men det er tegn til nye takter, særlig i og rundt Politisk kvarter. Astrid Randen rapporterte live fra Oslo rådhus onsdag kveld, hvor hun hadde fått leder av Oslo Ap, Frode Jacobsen og kulturbyråd Rina Mariann Hansen ut fra et møte. Det de sa var ikke det viktigste. Det var at de i det hele tatt kom inn live og ga inntrykk av «alarm».

Det er dette som er partiets mareritt: At det mister kontroll med håndteringen av situasjonen.

Først forsøker man seg med et «ingen kommentar». Men da benytter mediene seg av anonyme kilder. I et stort parti som Ap er det alltid noen som vil snakke.

DN åpnet Trond Giske-saken mandag. Den virket i utgangspunktet tynn. VG fulgte opp med en detaljert fremstilling av partimøtet og den påfølgende festen i 2011 hvor Giske skal ha sendt en SMS til en 19-åring. Saken ble tatt alvorlig nok til at partisekretær Raymond Johansen innkalte Giske til et særskilt møte.

Onsdag kveld kom meldingen om at Støre har innkalt Giske til et nytt møte, og det skal finne sted før jul. Denne saken er for betent til at den kan utsettes. Da vokser verkebyllen.

Bakgrunnen for møtet er at fire nye kvinner har meldt seg. De sitter sentralt i partiet og krever anonymitet, ikke i forhold til offentligheten, men i forhold til leder av kvinnenettverket Anniken Huitfeldt og partiesekretær Kjersti Stenseng. De stoler m.a.o ikke på to av de fremste kvinnelige lederne.

Det er på den bakgrunn at begrepet «giftig partikultur» slår inn med ødeleggende kraft. Stort tydeligere kan det ikke demonstreres at man ikke stoler på hverandre i Arbeiderpartiet.

Hva skal Støre gjøre?

Giske ligger tynt an. Derom er det ingen tvil. Han har valgt taushet. Men hvis han ser seg rundt vil han se at #metoo er en hengemyr det er tungt å komme ut av. «metoo er en «bevegelse» som krever bekjennelser hvis man skal bli tilgitt. Det ligger nok ikke naturlig for Trond Giske å bekjenne om sitt privatliv. Men det er nettopp det «metoo krever: Det er ingen forskjell på privat og offentlig.

Moralisme er tidens kjennetegn. Den har hittil blitt rettet utad, mot definerte motstandere på den andre siden. Hvite, kristne, middelaldrende menn. Trump-figurer.

Når har moralismen truffet innad. Det er Harvey Weinstein som har utløst denne bølgen. Den har avslørt at det er på venstresiden at sexismen trives: Det er ikke bare antallet tilfeller som er langt flest blant medier, underholdning, venstrepolitikere  – det er dobbeltmoralen som er den knusende kraften: Menn som utad har hyllet likestilling og kvinnefrigjøring, har utnyttet sin posisjon til å «forsyne» seg. De har utnyttet mulighetene som berøring med jenter og kvinner i ulike sosiale situasjoner gir: politikk handler per definisjon om sosial omgang, så hvorfor ikke kjønnslig?

Dette er ikke første gang Ap er i søkelyset. For noen år siden var det statssekretær i forsvarsdepartementet, Roger Ingebrigtsen, som fikk avsluttet sin karriere da hans forhold til et yngre partimedlem ble kjent. Saken mot Vågå-ordføreren Rune Øygard dominerte nyhetsbildet, men hans politiske tilknytning havnet i bakgrunnen.

Partienes behov for kontroll kolliderer med #metoo-bevegelsens dynamikk: Den krever at nye står frem og forteller, slik at synderne kan tas. Nå sist var det KrFU som ble rammet:

Julia Sandstø takket ja til et møte på KrF-kontoret etter at hun nylig varslet om en trakasseringssak. Før møtet opplevde hun å bli skjelt ut av en partifelle.

«Det at du gikk ut, har gjort de to siste ukene veldig vanskelige for veldig mange på kontoret», sier Sandstø til Aftenposten at hun fikk høre mens hun ventet på å møte KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson.

20 åringen sier hun opplevde å bli verbalt angrepet av et sentralstyremedlem i KrFU etter det som begynte som en hyggelig samtale. Videre skal vedkommende blant annet ha sagt at «på grunn av mediesaken din har foreldre ringt og vurdert å melde ut barna sine av KrFU». Sandstø sier hun forlot partikontoret fredag gråtende. (nsb)

Vedkommende som skal ha overhøvlet Sandstø kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen:

Sentralstyremedlemmet erkjenner at temaene ble tatt opp, men mener at ikke alle sitatene kom slik Sandstø beskriver.(nsb)

For partiene er det hensynet til egen organisasjon som går foran hensynet til enkeltpersoner. Man slår automatisk på damage control-modus.

Sandstø forteller også at både lederen og generalsekretæren i ungdomspartiet ba henne trekke saken før hun gikk offentlig ut og fortalte om den. Et av argumentene skal ha vært at det kunne skade ungdomspartiet.(nsb)

Ledelsens kort er å så tvil om varslerens troverdighet:

– Vi kjenner oss ikke igjen i det Julia beskriver og oppfatter fremstillingen som uriktig. Vi ønsker åpenhet i denne saken, men ber om forståelse for at dette skjer i partiet og ikke i mediene, skriver lederen og generalsekretæren i en epost etter å ha lest Sandstøs uttalelser. (nsb)

Partiene velger overlevelse og må da ofre varsleren. Men da havner man på kollisjonskurs med #metoo-bevegelsens grunnprinsipper som minner om tilsvarende utrenskinger av typen kulturrevolusjonen i Kina.

SV identifiserer seg med bevegelsen og ønsker mer av den: Derfor er stortingsrepresentant Petter Eide begeistret for det svenske forslaget om samtykke på alle stadier av seksuelt samvær. Der andre ser komikk og tragedie ser de nyfrelste muligheter for enda større renhet. Det må nødvendigvis kreve utrensing og ofre.

Det er 68’ernes seksuelle frigjøring som her havarerer. Historien er full av tilfeldigheter. Hvis ikke Harvey Weinstein hadde vært det monstret han er, og vært mektig nok til å kjøpe alt og alle rundt seg, hadde kanskje ikke denne bevegelsen sett lyset. Moralismen lå der og ventet på en slik sak. Man forsøkte og trodde man hadde Trump på kroken. Men den glapp. Så dukket Weinstein opp og utløste et ras.

Det er denne bølgen som har truffet Arbeiderpartiet. Anniken Huitfeldt har helt rett: Slike saker kan utnyttes i en maktkamp. Men ønsket om renhet er sterkere. Det er det oppropet fra de syv i Oslo Ap handler om. Partier er ikke laget for å håndtere eller etterleve moralisme. En viss skadefryd må være tillatt: De partiene som i årevis har dømt andre får nå smake sin egen medisin.

Samtidig er det grunn til bekymring: Det er som den politiske kulturen oppløses foran øynene våre. Vi hadde trengt orden og struktur. Men vi ser bare tiltagende kaos.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!