Sakset/Fra hofta

Et gjennomgående trekk i den omtalen som er blitt Document til del i aviser, nettsteder og sosiale medier i desember, sist i Øyvind Strømmens innlegg i Aftenposten på den for debattens vedkommende litt uheldige dato lille julaften, er en kritisk distanse til en relativt hyppig forekommende publikasjon og ros av forfattere ansett som kontroversielle.

Mange har nevnt tekstene av den svenske journalisten med pseudonymet Julia Caesar, noen den danske redaktøren Lars Hedegaard, andre den nederlandske politikeren Geert Wilders, atter andre Magdi Allam. Soeren Kern var vel også blant de mistenkelige, hvis jeg husker rett. Eller Ole Jørgen Anfindsen. Strømmen nevner Oriana Fallaci.

Det underliggende budskapet synes å være følgende: Ville det ikke ha vært bedre å kritisere eller avstå fra å publisere personer som unektelig har sagt såpass mange provoserende eller feilaktige ting?

Om man tar for seg en hvilken som helst av disse, er det ikke vanskelig å komme på sporet av høyst diskutable teser. Men har ikke disse sin berettigelse? Hva om de blir borte alle sammen? Eller finnes et akseptabelt utvalg?

Ikke på noe tidspunkt har noen stoppet opp og spurt seg om ikke listen av personer man helst burde utelate eller ta avstand fra, var i ferd med å bli litt vel lang. For begynte den ikke å minne om indeksen av forbudte forfattere Cora Alexa Døving satte opp i kjølvannet av 22/7? Skulle vi kanskje bannlyse Mela­nie Phil­lips, Mark Steyn og Wal­ter Laqueur med det samme?

Ingen har spurt seg om ikke et slikt klima av meningskontroll ville hatt noe til felles med Midtøsten i dag eller med paven for fem hundre år siden. Eller om ikke overdreven hygiene også er skadelig.

Vi er dermed i den litt pussige situasjon at vi blir nødt til å minne om at flere av de ovennevnte personer er eller var truet på livet for ting de har skrevet, og at det å opprettholde deres meningsrom blir en sivil plikt – selv om man skulle være uenig i mye av det de skriver.

De færreste har noen vanskeligheter med å innse nødvendigheten av å ta i forsvar den saudi-arabiske bloggeren Raif Badawi, som risikerer å bli dømt til døden for apostasi. De fleste innser at den katolske kirkens liste over forbudte bøker aldri burde ha vært laget.

Men de færreste innser at den mer humanistiske «sivile døden» man dømmer folk til i dag, også er til hinder for reell meningsutveksling. Det burde ærlig talt ikke kreve noen større anstrengelse å innse at demokratiet er avhengig av en levende samtale om de viktige temaene de nevnte forfatterne har brakt til torgs. Dens fravær er et større problem enn forsøkene på å skape den.

Så langt det prinsipielle. Men det er ikke alt.

For det de angivelig uvederheftige personene gjerne har til felles, er at de har sett noe som er viktig. Hvilket kanskje ikke er så rart, for de står ikke der hvor de fleste andre står – i en trygg flokk av personer som utøver en sosial kontroll over hverandre som de kanskje ikke engang merker selv.

Gitt denne tingenes tilstand, er det nesten ikke til å unngå at de som påstår noe stikk i strid med konsensus, vil være litt kantete personer. Stridbare. Av og til eksentriske. Stundom også på eller over grensen til det poetiske: de kan se ting andre ikke ser ved å øse av sin følsomhet og intuisjon.

Det er neppe mange øvelser i denne verden som er enklere enn å gå en stridbar eller poetisk personlighet etter i sømmene, og sette streker med rødblyanten.

Det trenger ikke være skadelig i seg selv, men i den grad det resulterer i manglende vilje til å se om det er noe vedkommende har sagt som er verdt å lytte til, betyr det at man for eget grep har sperret veien til ny innsikt. Offentligheten trenger altså de stridbare personene.

Streng faktaorientering kan naturligvis være bra det også, men den er i sin natur bare i stand til å si noe om fortiden, og er bare en guide til fremtiden dersom denne på en eller annen måte er en ekstrapolasjon, altså en forlengelse, av noe som er skjedd.

Det er en adskillig vanskeligere øvelse å forestille seg utviklingstrekk som ikke uten videre kan leses ut av statistikken. Men det er likevel noe vi alle sammen gjør helt naturlig som en del av vår mentale beredskap. Vi tenker oss hvordan ting vil gå. Når vi tenker høyt om ting av offentlig interesse, er det i en viss forstand tale om profetier.

Forakt ikke profetier, men undersøk alt og hold fast på det gode, sier apostelen Paulus.

Forakt profetier, men avvis alt og fremhev det dårlige, lyder formaningene fra dagens evangelister.

Hva som er den beste veien til ny innsikt, overlates som en øvelse til leseren.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også