Innenriks

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ber kommunene om å bosette 50 000 flyktninger i årene 2016–2019, skriver IMDi i en pressemelding.

Siden Norge ikke har noen utlendingspolitikk, blir menneskestrømmen til Europa kun et forvaltningsspørsmål:

Det er behov for å bosette 13 200 flyktninger for hvert år i 2016 og 2017, og 12 000 for hvert år i 2018 og 2019

– Behovet både for 2016 og de neste årene vil kunne øke, gitt den utviklingen vi ser av mennesker som søker beskyttelse i mange europeiske land i dag, sier Geir Barvik, IMDis direktør.

Anmodningene er sendt ut til alle landets kommuner.

Staten legger frem noen økonomiske gulrøtter til bosettingsvillige kommuner:

Tidligere i år besluttet Stortinget å innføre et ekstratilskudd på til sammen 50 millioner kroner som gis til kommuner som bosetter flere enn IMDi anmoder om.

Er ikke 50 millioner som regner tynt over landet, peanøtter når 15 flyktninger ekstra i én kommune har en kortsiktig regning på 4,6 millioner kroner?

Sluttregningen ‐ på titalls milliarder – sendes uansett tilbake til borgerne via statskassen:

I samarbeidsavtalen mellom KS og Regjeringen om bosetting av flyktninger, forplikter staten seg til å gi kommunene en rimelig dekning av de gjennomsnittlige merutgiftene kommunene har ved bosetting.

Integreringstilskuddet, som skal kompensere for mesteparten av disse utgiftene, har økt mer enn kommunenes utgifter har gjort, og dekket i 2014 90 prosent av kommunenes gjennomsnittsutgifter, mot 87 prosent året før.

Veksten i kommunenes utgifter er hovedsakelig en følge av at flere bosettes og deltar i introduksjonsprogrammet.

Ser man kun på administrasjonskostnader, er det en realnedgang i kommunenes utgifter per person. Kostnader kommunene har til å skaffe boliger, er likevel økende.

Det er kanskje ikke så rart at det blir for få boliger når kommunene skal ta imot et antall asylanter som tilsvarer 20 % av de nyfødte i landet?

Hvor mange er det som egentlig er i stand til å ta innover seg proporsjonene i det som foregår?

 

IMDi