Kommentar

Hvor fritt er det offentlige, halvoffentlige og private politiske ordskiftet i Norge? Kan folk si sin hjertens mening uten frykt for konsekvensene, selv om den skulle være kontroversiell, spissformulert eller i strid med den dominerende oppfatningen i eget miljø?

Flere saker, hvorav noen er offentlig kjent, peker i retning av meningsutvekslingen langt fra alltid er helt fri, og at det å innta et standpunkt i strid med den politisk-moralske korrekthetens majoritet, kan medføre ubehagelige konsekvenser som f.eks. det å miste jobben.

Et ferskt eksempel viser at Facebook er blitt blant arenaene hvor politiske ytringer kan få et lite hyggelig etterspill hvis de ikke veies på gullvekt.

En norsk forfatter deler om formiddagen den 26. april sine tanker om reaksjonen fra det såkalte Facebook-høyre på den pågående mennesketrafikken over Middelhavet, og stiller seg uforstående til det han oppfatter som vegringen mot å hjelpe til med å ta imot flyktninger.

Ordskiftet som følger skiller seg i begynnelsen ikke noe særlig fra det som er vanlig på Facebook. Noen roser standpunktet, noen stiller seg skeptisk til det, andre diskuterer konsekvenser av det eller lufter egne synspunkter på saken, atter andre sporer mer eller mindre av. En øyner konturene av generell diskusjon – sporadisk med litt høy retorisk oktan – om økonomisk begrunnet folkevandring, men uenigheten er for det aller meste innenfor respektfullhetens grenser. To bestemte personer målbærer klarere enn de andre henholdsvis det venstreorienterte og høyreorienterte standpunktet. Litt metadebatt om motpolene følger. Alt som normalt, med andre ord. En vanlig dag på veggen til en samfunnsengasjert person med mange kontakter.

Helt til Odd-Arve Hjørungdal tar ordet. Han kommer med et voldsomt utfall mot lektoren, forfatteren og samfunnsdebattanten Karl-Eirik Kval. De to er ansatt ved samme skole, og Kval har dristet seg til å si at det spiller liten rolle i verdenssammenheng hvorvidt Norge tar imot 10.000 ekstra mennesker: De utgjør en forsvinnende liten andel av de fattige i verden, og det gir ikke grunn til å påberope noen moralsk overhøyhet hvis man vil gi dem en fremtid i Norge.

Hjørungdal skriver:

Det du og resten av FB-høyre står for, Karl-Erik Kval, er ren kynisme. Jeg har problemer med å forstå at du kan inneha en stilling på vg skole. Slike holdninger som du representerer er problematiske. Vi underviser ved samme skole, og vil vurdere hva jeg gjør videre.

Siden føyer han til: «Sånne lærere trenger vi ikke.» Kval spør om det er en trussel, Hjørungdal svarer at han ikke ønsker å jobbe sammen med ham, og at han vurderer å slutte. Han innser at han neppe kan lage alvorlige vanskeligheter for Kval. En annen deltager kommenterer:

Odd-Arve, kjære vene, jeg synes du burde holde en eventuell personalsak mot en lektorkollega utenfor denne tråden. Det er da helt urimelig. (Og for min del ville jeg tenke at lektor Karl-Eirik Kval er et pluss for enhver skole. Det har jeg forresten også fra en av hans tidligere elever som tilfdigvis var – er – mitt fadderbarn.) Og uansett er Facebook et fristed, er det ikke?

Hjørungdal lar seg ikke mane til besinnelse, tvertimot:

FB er et sted for diskusjon og konfrontasjon. Men, ja. Tar heller saken til skolens ledelse. Jeg har ikke noen problemer med å slutte, for øvrig, som selvstendig næringsdrivende med mange jobber. Bedre at en gammel mann med fascistiske tendenser får den tryggheten han sikkert fortjener.

Kval er ikke av den lettskremte typen. Han ser at Hjørungdal, som insisterer på begrepet «fascistisk», ikke vil komme noen vei, men uttrykker ikke desto mindre perpleksitet over vendingen det hele tar. Hvordan kan dette overhodet bli noen sak? For en yngre eller mer usikker lærer kunne det ha fortont seg atskillig mer ubehagelig. Han oppsummerer situasjonen:

Odd-Arve Hjørungdal skal altså ta opp med ledelsen på min skole om jeg bør få fortsette som lærer eller ikke. Han sier han er kollega med meg, jeg har aldri møtt fyren, og jeg ser nå at han heller ikke står oppført blant lærerne på skolen. Men han mener at han likevel har makt til å gjøre noe med mitt ansettelsesforhold – som er 17 år i osloskolen – fordi jeg har feil meninger når det gjelder det å hjelpe flyktninger.

Saken ender med at det er Hjørungdal som sier opp sin 20 % stilling, han sier i alle fall det, og skolens ledelse har formodentlig avvist klagen hans.

Men finnes det noen garanti for at enhver skoleledelse (eller hvilken som helst ledelse) ville ha håndtert en lignende sak klokt? Åpenbart ikke. Og dermed ville utvilsomt mange andre lærere i Kvals sted ha vært tilstrekkelig i tvil til at de heller ville brenne inne med politiske synspunkter som går på tvers av de venstreorienterte sådanne som oftest målbæres av lærere.

Hva kunne ha skjedd dersom det hadde dreid seg om en person som ikke nøt noe i nærheten av den aktelsen Kval har oppnådd gjennom sitt forfatterskap, samfunnsengasjement og lune væremåte? Kunne en klage som Hjørungdals ha tjent som påskudd til å kvitte seg med en brysom person, noe engasjerte sådanne (jfr. Max Hermansen) lett kan komme i skade for å oppfattes som?

For den som vurderer å komme med en ytring som ikke faller i god jord hos politisk toneangivende personer, kan det være nok å stille seg spørsmål av denne typen for å tenke som så at det ikke er verdt risikoen – hva enten det er for et ubehag som raskt går over, eller mer permanente konsekvenser.

Realiteten er altså at det finnes personer som ikke går av veien for såvidt totalitære metoder som å klage til debattmotstanderes overordnede. En slik håndtering av politisk uenighet tyder ikke på noen sunn demokratisk kultur. Det er kanskje noe av grunnen til at Norge gjøres om til det ugjenkjennelige uten nevneverdig debatt, som om det var den naturligste ting av verden.

Mest lest

En stille invasjon