Kommentar

Jonas Gahr Støre er født med sølvskje i munnen. Han har en profil som tilsier selvfølgelig plass i Høyre. Men han valgte heller sosialdemokratiet. Det er krevende, for å bruke hans egne ord. Hans popularitet gjenspeiler hans klasseoverskridende karakter. Man beunderer den vellykkede. Men det ligger også en fare.  Ap har ikke pleid å beundre overklassegutter.

Den som har fått mye, ventes det mye av. Det er hva man med et gammelt uttrykk kalles noblesse oblige. Adelskap forplikter. Men nobless oblige handler om indre dannelse og en god porsjon ydmykhet. Støre oppfører seg med den selvfølgelige suverenitet som den lett anlegger som har alt. Men det er ikke nobless oblige – det er arroganse.

Arrogansen kommer særlig til syne overfor politiske motstandere. Særlig FrP. Her kan Støre utfolde klasseforakten. I hans øyne kommer FrP alltid til å ha grilldress og dra på harrytur til Sverige.

Nedstigning

Støre på talerstolen på Aps landsmøte har preg av en som stiger ned til folket. Dagsavisen skriver at han var i Israel og Palestina i påsken og «grunnet på spørsmålet om en palestinsk stat». Det var bibelsk språk.

Støre understreket i talen at som tillitsvalgte er de ombudsmenn for folket. Hva vil det si? Støre lytter, men han lytter til venstresiden som skriker høyest, som har gitt seg selv et moralsk mandat ingen andre har.

Støre «ga» landsmøtet 10.000 syriske flyktninger og landsmøtet svarte med stående applaus.

Det er en tom idealisme.

Rollen som leder av det statsbærende partiet tilsier ansvar. Lederskap vil si å frembære det budskap situasjonen krever.

Akkurat nå er det at Norges fremtid er langt mer usikkker enn for et par år siden. Hele fundamentet for vår økonomi – oljen, svikter. Oppsigelsene løper opp i mange tusen, og det er bare begynnelsen. I stedet for å fortelle landsmøtet sannheten velger Støre å si at en Ap-regjering vil reversere adgangen til at partene lokalt kan inngå avtaler som ser bort fra bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO sentralt skal ha veto. Støre velger LO-frieri og symbolpolitikk fremfor hard realisme.

Han burde snakket om faren fra et opprustet Russland med revansjistiske ambisjoner og han burde snakket om trusselen fra radikal islam, som både er ekstern og intern. Noe helt nytt i norsk historie.

Symbolpolitikk

Støre smøg unna. I stedet for harde realiteter valgte han symbolpolitikk.

Hvilket område gir størst mulighet til symbolpolitikk? Flyktningene, i Syria og alle som krysser Middelhavet. Norge har pengene, men flyktninger er mennesker. De krever at det er plass til dem, ikke bare på statsbudsjettet, men ute i kommunene, og ikke minst i de sosiale rom.

Hvem er Støre leder for – nasjonen Norge – eller utlendinger? Støre snakker fremdeles solidaritetens språk. – Vår rikdom, trygghet og velferd forplikter. Ja, gjør den det? Norge har allerede påtatt seg store forpliktelser. 5000 som har fått innvilget asyl sitter fortsatt i mottak. Flere tusen sitter der som har fått avslag, men som saboterer hjemreisen. Hverken mottakssystemet eller kommunene har kapasitet til å motta nye 10.000 kvoteflyktninger på toppen av de som kommer av seg selv.

Godhetsindustri med uendelig tilsig

Støre står for den nye solidariteten. I en verden der Midtøsten kollapser i krig og Nord-Afrika og Afrika har befolkningsoverskudd det ikke kan ta seg av, strømmer hundretusener til Europa. Vanlige folk hører nyheter: trafikken over Middelhavet eksploderer. De hører bare politikere og lederskribenter og Rederforbundet som sier at vi må gjøre mer. Vi må redde flest mulig slik at de kan komme helskinnet frem. De nekter konsekvent å snakke om at de dermed blir stilltiende partnere med menneskesmuglerne. Trafikken blir et samlebånd.

Hvis dette er solidaritet har Ap en lysende fremtid foran seg, for «tilbudet» er uuttømmelig. Men det spørs om velgerne i det lange løp er enige. De har oppfattet konsekvensene av solidariteten uten ende, og de forstår at noen må si stopp.

Hvis Ap kobler denne solidariteten til velvilje overfor islam, og fiendtlighet mot Israel, har partiet koblet Norge til en vogn som fører steder nordmenn flest ikke vil.

Ubesvarte spørsmål

De er ikke mot humanitet. Men de hører en leder som ikke stiller opplagte spørsmål: Hva med konsekvensene? Oslo er allerede en by på vei mot flertall av innvandrere. De vet det betyr kjønnssegregering, hijab, enorme sosiale utgifter, en infrastruktur som ikke henger med, og et kontinuerlig press på boligmarkedet. Ap sier de er mot forskjells-Norge, men det er de som står for en utvikling der Norge blir et samfunn av mange fragmenterte grupper. Det blir ikke én nasjon av dette, uansett hvor mye Støre hyller mangfoldet. Disse ordene har etterhvert fått en helt annen klang.

Folk vil i økende grad etterspørre kritiske spørsmål. Konsekvensene av masseinnvandringen er så store og tydelige at godhetslobbyen får problemer. Hvis solidaritet betyr å avstå vår egen nasjon vil de fleste si nei. Man leker ikke med barnas fremtid.

De nye sosialistene er barmhjertige samaritaner spesielt mot den muslimske verden, og siden elendigheten er grenseløs, vil strømmen bare øke. De som ikke uten videre godtar at Norge skal forvandles til ugjenkjennelighet på et par generasjoner, stiller allerede nå spørsmålet: Hvorfor bryter den muslimske verden sammen? Hvis man nekter å adressere dette spørsmålet og kun behandler det som et humanitært problem, risikerer vi ikke da å importere de samme problemene til våre samfunn?