Marianne Rustad Carlsen hadde reist til Sverige og intervjuet Lars Vilks. Det var toppoppslag i Søndagsrevyen. Intervjuet var ikke preget av å sette-til-veggs. Lars Vilks fikk snakke ut og han kan snakke.

Det er meg bekjent første gang Vilks blir intervjuet på seriøs måte av NRK. Det tør ha noe med Rustad Carlsen å gjøre. Hun virker genuint interessert i tema.

Vilks fikk fortelle at ytringsfriheten er truet i Norden. Han må leve som en sikringsfange og det er ikke hver gang han slipper ut. Det ble ikke sagt, men vi vet: De som står ham etter livet kan bevege seg fritt.

Rustad Carlsen laget en direkte kobling til intervjuet med mullah Krekar: Han satt noen uker tidligere og utlovet belønning til de som dreper karikaturtegnere eller blasfemikere. Krekar snakket om kurderen som brente noen sider av Koranen, men han kunne like gjerne nevnt Vilks.

Problemet er de moderate muslimene som lar trusler bli fremsatt i deres navn og ikke gjøre noe med det, sa Vilks.

Han kunne også nevnt mediene, politikerne og alle NGO’ene som har latt det skje. Frem til nå.

Rustad Carlsen nevnte ikke Vilks’ besøk i Oslo og foredraget 23. oktober, da 22 organisasjoner sto på trappa til Deichman og protesterte mot at han fikk tale. Det var et direkte angrep på hans ytringsfrihet. Man kommer ikke fra at det var en ubehagelig likhet mellom disse demonstrantene og jihadistene. De første ville hindre ham i å snakke, de sistnevnte vil stoppe munnen på ham.

Demonstrantene brennmerket ham som nazi-apologet. Hvordan kjennes det etter Krudttønden?

Den gang stilte mediene seg mer eller mindre bak demonstrantene. Det var ikke noe sympatisk øre å få. Det har enkelte trolig dårlig samvittighet for. NRKs intervju var en god ny begynnelse.