Kommentar

Hvem er heltene, spurte vi på 70-tallet og hadde svaret klart: Det var selvsagt folket som var heltene. Det var de som beveget historien. Og Partiet visste hva folket tenkte og var de eneste som kunne representere det. Resultatet var heltedyrkelse og undertrykkelse hånd i hånd.

Bjørn Stærk har møtt noen annerledes helter. Helter er som regel enkeltmennesker. Han har vært på Oslo Freedom Forum som er enestående til å hente frem mennesker fra land vi vet lite om eller har overflatisk kunnskap til. Deres historier gjør sterkt inntrykk.

 

«Hva er det som driver disse menneskene?» tenker jeg. Jeg sitter i salen på Oslo Freedom Forum. Årets tema er «defeating dictators».

Den ene taleren etter den andre forteller om hvordan de har konfrontert verdens mektigste og farligste drittsekker. Mange har sittet i fengsel og lever i livsfare. De har blitt torturert, voldtatt, kuttet til blods, truet og banket opp.

Den som gjør mest inntrykk på meg er Marcela Turati Muñoz (7:06). Hun forsøker å drive journalistikk om narkotikakrigen i Mexico. Over hundre tusen mennesker har mistet livet i kampen mellom staten og narkogjenger det siste tiåret. Journalister som skriver om det som skjer, tortureres og myrdes uten skrupler.

Hun forteller om det uhyggelige ved å være krigsjournalist i eget hjemland, i en krig uten frontlinjer og regler. Noen journalister flykter, eller de gir opp. Andre dør. Dermed forsvinner volden fra mediene og blir usynlig. Det er som å skru av lyset i et hus fullt av monstre.

Stærk nevner mange navn. Jeg har selv sittet på Forumet og vet hva han snakker om. Jeg vil nesten si det så sterkt at disse møtene har endret mitt syn på verden, og vår/min egen plassering i den. Man blir mer ydmyk. Man blir også mer håpefull. Når det finnes så mye styrke blant folk, finnes det håp.

Men han har også møtt en annen stemme, en som er redd for å stå frem og si hva han mener. Mannen er fra et land kalt Sverige.

Det enkleste er alltid å adlyde. Mellom foredragene kommer jeg i prat med en svenske. Jeg forteller litt motvillig at jeg har skrevet om hvordan den trange svenske meningskorridoren gir næring til Sverigedemokratene. Jeg forventer en anstrengt diskusjon. Men nei da, han er enig. Han kan mye om temaet og legger ut om det.

Men han tør ikke si sånt høyt i Sverige. Samtalen er absurd. Han tørikke? Satt vi nettopp og lyttet til de samme talene?

Hva er det han mangler som talerne på OFF har?

Jeg skulle ønske Stærk ville forsøkt å besvare spørsmålet. Han har vært inne på det i essayet om Sverige: Svensk innvandringsdebatt trenger mer ytringsvennlighet.

Men det er enda et stykke igjen til diagnosen er komplett. Hvorfor er det større frykt for å si sin mening i et nordisk land enn et land i den tredje verden? Et slikt spørsmål ville for noen år siden vært utenkelig. Det er det ikke lenger. Også i Norge finner vi den samme frykten. I Document merker vi den daglig. Den er blitt en del av luften vi puster i.

«Pene» mennesker steiler når vi konfronterer dem med frykten. Å erkjenne den vil si å rive ned deres forsvar. Alt skal være ok, hvis du forsøker å fortelle dem noe annet går de i forsvar. Slik oppstår den merkelige situasjonen at mennesker lever i adskilte verdener: Og i den ene av dem vil man ha seg frabedt å bli fortalt hvordan det egentlig henger sammen. De aner det kanskje. Voldsomheten de avviser motforestillinger på, tyder på det.

En slik dobbeltstandard er en av de klassiske tegn på et borgerskap. Offisielt finnes bare blåe borgerskap, at løgn og forstillelse også skulle kunne dukke opp i røde gevanter, skal ikke kunne forekomme. Det at det ikke eksisterer som en mulighet er en del av maktens ansikt. Den vil selv bestemme hvordan det skal fremstilles.

Men når maktfullkommenheten blir tilstrekkelig stor, vil det dukke opp motstemmer. Det stikker en f….n i mennesket, det tåler ikke glatte fasader/masker.

Jeg vet ikke om Stærk blir en av dem som river av masken, men han er på rett spor.

Jeg kan ikke dy meg for å gi ham et tips. Hvis du vil ha en kontrast til Sverige skal du se til Danmark. Der finnes et annet klima. Journalist Nils Thorsen intervjuet søndag Lars Hedegaard over flere sider i Politiken, det er den avisen som hører tilhører hans fiender. Men likevel er intervjuet fullt av «ømhet», av innlevelse, av å fremstille Hedegaard som det menneske han er. Det er et makeløst intervju, og forteller at islamkritikeren Hedegaard er ved å sikre seg en plass i dansk historie. Det betyr, for å ta Stærk på alvor, at det er håp for Danmark. Et land som tar folk i beste mening er det håp for. Et land som gjør det motsatte, går det ille.

Jeg anbefaler Norge å følge Danmarks eksempel.

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-De-har-blitt-torturert_-voldtatt_-kuttet-til-blods_-truet-og-banket-opp-7770634.html

Les også

-
-
-
-