Kommentar

I kjølvannet av Krasniks intervju med Lars Hedegaard ble det slått stort opp at nestformann i Trykkefrihedsselskabet Katrine Winkel Holm skulle ha kontaktet både Krasnik og sjefen for nyheter i Danmarks Radio, Ulrik Haagerup og skjelt dem ut for behandlingen Hedegaard fikk.

Igår kunne Winkel Holm fortelle Jyllands-Postens lesere at hun aldri har snakket med Haagerup. Det er ren løgn.

Krasnik-affæren er blitt politikk, hvor man under dekke av rettferdig harme angriper motstandere. Det ene overtramp – Krasniks – nøytraliseres av et annet. Winkel Holm sitter i styret for Danmarks Radio, og en utskjelling av nyhetssjefen ville vært et brudd på reglene som styremedlem. Hvis den var sann ville det på en måte bevist hvem som snakket sant om Hedegaard-intervjuet. Hvem som var den arrige, ubeherskede, ute av kontroll.

Socialdemokratenes kulturpolitiske saksordfører, Mogens Jensen, rykket ut og krevde at Winkel Holm burde sparkes. Avisene tok det for gitt at opplysningen var korrekt. Hvorfor rykket ikke Haagerup ut og dementerte storyen?

Fordi det hele er blitt politikk og ingen vil sitte igjen med svarteper. Man gjør tvertimot alt for at motstanderne skal sitte igjen med svarteper.

Hva så med Krasnik? Winkel Holm bekrefter at hun kontaktet ham, men det var før intervjuet ble sendt. Hun hadde møtt Hedegaard som kom rystet fra intervjuet. Det var blitt noe helt annet enn den smørblide invitasjonen.

Winkel Holm ringte Krasnik på lørdag for å høre hvordan det hadde forløpt. Hun møtte en snakksalig Krasnik som la ut om hvor godt det hele hadde gått. Da Winkel Holm så intervjuet søndag kveld forsto hun at det var Hedegaard som hadde snakket sant.

Hele forløpet vitner om en tarvelig fremgangsmåte. Man lokker Hedegaard i studio, sviner ham til med alt fra Sion vises protokoller til Breivik, og bagefter forsøker man fremstille Winkel Holm som rabiat.

Det ligner en kampanje der man forsøker å ramme en liten gruppe forsvarere av ytringsfriheten, med unfair metoder, alt mens man selv ønsker å fremstå som anstendige og prektige.

Hedegaard ble forsøkt drept. Også dette kvalifiserte Krasnik i introen ved å omtale det som at «Hedegaard sagde at han ble forsøkt drept». Nyansen er neppe tilfeldig. Deretter går Krasnik over til å snakke om Breivik. Man drar frem de største kanonene: 22/7 og Sion vises protokoller, dvs. antisemittisme.

Man demonstrerer litt for tydelig hvilket ærend man er ute i. For de innvidde. Men for den store publiken er dette ikke like klart. For dem er det ikke like lett å gjennomskue. De har fremdeles en grad av tillit eller naivitet  overfor DR.

At en debattredaksjon skulle ønske å defamere en mann som nettopp er blitt forsøkt drept for sine meninger, er for dem for utrolig.

Går man tettere på avtegner det seg et mønster.

Man har «oppfunnet» anklagen om at høyrefløyen ser konspirasjoner, mens man selv oppfører seg som på cue: Krasnik, journalistene, politikere faller inn i den aksepterte fortelling om en formann som er «gått av sporet» som Krasnik formulerte det, og Winkel Holm gjør det samme når hun angivelig skal ha ringt opp leder av nyhetsredaksjonen og skjelt ham ut.

Så var det hele løgn. Telefonen til Krasnik var før intervjuet ble sendt. Hun var i god tro.

Det er hun neppe lenger.

Hva gjør en slik kampanje med forholdet mellom establishment og den lille gruppen som forsøker å forsvare ytringsfriheten og den demokratiske stemme?

Det eneste oppløftende i historien er at Krasniks metode ble avslørt. Den var for grell og brutal. Nå avtegner også kampanjen mot Trykkefrihedsselskabet seg: det skulle fratas all ære etter attentatet.

Men det er altså virkelige mennesker man rammer, med kropp og sjel, med familier og arbeid.

Det vil de prektige menneskene ikke være ved.

Dette er ikke politikk som spill eller lek. Det dødsens alvor.