Nytt

Journalistene Kristine Brunmark og Ole Peder Giæver har en lang artikkel i ABC Nyheter der de forsøker å finne ut sannheten om norsk-canadieren Bjørn Larsen, som spiller en tilbaketrukken rolle i det islam-kritiske miljøet.

Artikkelen er presentert som en avsløring: Ukjent nordmann (64) anti-islamsk edderkopp, ordet edderkopp er mystifiserende og skummelt. Lars Akerhaug har brukt det om en mann som trekker i trådene og sender krigere til Syria. Avsløringen her skal være at mannen er ukjent, nordmann og anti-islamist. Men artikkelen lyktes ikke bevise at Larsen er noen edderkopp. Brunmark og Giæver gjør noen fremstøt. De har åpenbart vårt i Toronto og funnet frem til kontorene til Larsens firmaer. Det virker heller puslete. Og flere virksomheter er konsentrert på samme adresse. Kanskje han ikke er så stor som det påstås? Men en slik prøving og avveining foretar ikke journalistene, og det svekker deres troverdighet. Tilbake blir ønsket om å mistenkeliggjøre og sverte, og det blir etterhvert litt for tydelig.

Brunmork og Giæver resirkulerer en masse kjent stoff om personer som de åpenbart ikke vet noe særlig om. De kompenserer for manglende kunnskap med å henge på dem odiøse negativer.

Eksempelvis blir Ezra Levant omtalt som «vert i den selverklærte, høyrepopulistiske TV-kanalen Sun News Network.» Feilen til Levant er at han er i et selskap, et møte som Brunmark og Giæver ønsker å sette i et negativt lys.

Hva er en selverklært TV-kanal? Fo en journalist i et land der det meste er subsidiert, er dette selvmotsigende.

Levant var i våres i København der han mottok Trykkefrihedsprisen. Han er en meget dyktig, kunnskapsrik og brennende engasjert redaktør, som arbeider mot antisemittisk propaganda, islamisters forsøk på å overta det canadiske samfunn. Mange av personene Brunmark og Giæver brennmerker spiller en slik rolle. Jeg har møtt en del av dem, sett en del på avstand og vet en del om dem. Sam Solomon, som Brunmark og Giæver foraktlig omtaler som «shariaekspert» i hermetegn, er en meget dyktig tidligere imam, som under et seminar på Sorø fortalt om sin konvertering til kristendommen. Men Brunmark og Giæver har ikke noe godt å si om noen av dem. Kun negativer.

Og når ikke det helt holder, tyr man til det som nå kalles «breiviking», som om Daniel Pipes kan klandres for at Breivik klippet og limte inn hans tekster.

Mange av disse menneskene, Solomon og Wilders, lever med dødstrusler og må vurdere hvor de til enhver tid er. Men journalistene forsøker ikke å sette deres arbeid i relieff. Hvem er det som truer dem? Hva er det som driver dem? Hvorfor er de så engasjerte?

Den mistenkeliggjøring og svartmaling Brunmark og Giæver har som prinsipp og metode gjør at kildene lukker seg. Ingen vil snakke med mennesker som benytter enhver informasjon til å sverte.

Det er synd, for høyresiden kunne trenge utenforstående som så på dem med kritisk blikk. Virkelig høyreekstremisme finnes i dagens Europa og den er voksende. Det er vanlig at man forsøker å få innpass ved ikke å flagge hvem man er.

I tillegg finnes et behov for en mer åpen debatt på høyresiden. Det mest påtrengende spørsmål er hvordan man får folk til å engasjere seg og stå frem med sine meninger. Mye tyder på at høyreorienterte holdninger favner langt bredere enn partioppslutning viser, men den er uartikulert. Det er ikke sunt. Det skaper spillerom for krefter som spiller på andre strenger. Sympatien for Putins Russland er en slik indikator.

At Brunmark og Giæver sliter og ikke helt klarerer å holde tunga rett i munnen er det flere eksempler på. De mest pinlige er der hvor de hekter «jøde eller jødisk» på en person, der hvor det ikke er noen grunn til å nevne det, hvis det ikke er for å skape en negativ assosiasjon mellom ordet jøde og høyreorientert.

Det gjelder omtalen av David Horowitz og Nina Rosenwald, som omtales henholdsvis som «Den neokonservative jøden David Horowitz» og «Milliardærdatteren Nina Rosenwald omtales som «sugar mama» for anti-muslimsk hat».  Det siste er en tarvelig omtale av et menneske som gjør et stort filantropisk arbeid og er engasjert i Israel og frihetens sak. Norge kjenner ingen slik. Selv filantropiske stiftelser er politisk korrekte i Norge.

Brunmark og Giæver greier her på en setning å koble «milliardærdatter, «sugarmama» og «anti-muslimsk hat». Bare ordet jøde mangler. Kan det tenkes at det er de som har et problem?

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/07/15/ukjent-nordmann-64-anti-islamsk-edderkopp