Tavle

Masseinnvandring/flyktningstrømmer fra Europa og Asia reduserte amerikanske indianere til minoritet og urbefolkning i eget land. Det samme skjedde i Australia og New Zealand. Det samme har skjedd gjennom hele historien. Og det skjer fremdeles. Masseinnvandring har alltid skapt sosial uro, stygge konfrontasjoner og ikke rent sjelden endt opp med borgerkrig. Dette er ikke en politisk påstand,- men globalt fakta.

Naturligvis har de «innfødte» forsvart sitt land, sine religioner og sine verdier. Vi har en mengde helter og heltinner gjennom tidene,- de som stod i spissen i kampen mot utlendinger og utplyndring av landet. De «innfødte» i Norge i dag, de som henviser til menneskenes erfaringer, realitet og konsekvenser når de motsetter seg den endeløse strømmen av utlendinger til landet, er nå anklaget for å være fremmedfiendtlige, intolerante  rasister. Kan det være de samme personer som fordømmer historien, beskytter minoriteter og opphøyer heltene, som nå framlegger disse anklagelsene? Er det tilfelle, så har de endt opp i en noe motstridende retorikk der de i realiteten angriper hvert eneste menneske som noen gang har motsatt seg masseinnvandring i eget land.

Menneskeverdet og riktig menneskeholdning er sannelig blitt fleksible begrep, definert ut i fra hvem som invaderer hvem. Er det grenseløs selvforherligelse eller kanskje drømmen om Nobels fredspris som forårsaker sånne massive angrep på de norske «innfødte som innehar den s.k. uriktige menneskelige holdningen? Det fins de som lærer av historien og de som ikke gjør det. De sistnevnte skal bestandig finne opp kruttet, og blir like sjokkerte hver gang det smeller.

Det fins ingen konvensjoner eller rettigheter som forbyr motstand mot invasjon eller tillater utnyttelse av et annet land. Det er ikke spørsmål om menneskeverds som legges til grunn for lands innvandring/asylpolitikk. Det er erfaringer og konsekvenser,- noe Finland tydeligvis har fått med seg. Noen burde kanskje fortelle finnene at de er menneskefiendtlige rasister?

Lisbeth Giverhaug, Fron

 

 

Innlegget sto på trykk i VG 1. oktober 2013