Nytt

En forsker fra Politihøyskolen, Silje Bringsrud Fekjær, forteller i en kronikk i Aftenposten at hun motvillig har tatt konsekvensene av masseinnvandringen og flyttet ut av Groruddalen. Hun skriver at hun valgte å flytte fordi det handler om «å føle seg hjemme «. En ærlig sak.

I forhold til antallet innbyggere ligger Norge på Europa-toppen når det gjelder å gi asyl til mennesker «med en annen bakgrunn«, for å låne Fekjærs egen beskrivelse. Skal vi tro forskeren er det imidlertid ikke denne innvandringstakten der er noe galt med. Nei, det er mangelen på «sosial utjevning» og «boligplanlegging» som er problemet. Det blir selvsagt fellesskapet, det vil si skattebetalerne, som må bære ekstrakostnadene.

Det er lett å være raus på andres bekostning. Spesielt i innvandringspolitikken. Her har det som regel vært nok å peke på menneskerettigheter og humanisme for å få bukt med motforestillinger. Skattebetalerargumentet tillegges derfor begrenset vekt, ja, det har nærmest vært uanstendig å nevne at denne formen for godhet også har sin pris.

Fekjærs eget miljø av forskere og forståsegpåere har på sin side vært flinke til å bedrive moralisme på akkurat dette området. De som allerede for flere år siden ga negative fremstillinger av opplevelsen av å bli minoritet i eget lokalmiljø ble gjerne hengt ut som rasister og høyreekstreme. Stikk i strid med hva egne forskningsresultater skulle tilsi, er det forskeren selv som nå velger å flytte.

Det ligger mye humor i denne historien, en kunne ledd av det hele, hadde det ikke vært for at det kanskje er noe i Machiavellis formaning om at politiske problemer alt for ofte først erkjennes når det er for sent, og at all godheten faktisk går ut over noen. Om ikke annet ligger det en slags oppreisning i at det virkelig umoralske i dette skuespillet er den utbredte forventningen om at andre må tåle det en selv velger bort fordi man har råd til det.