Nytt

Den som følger med i nyhetsbildet, kan ikke ha unngått å legge merke til at det stadig vekk meldes om for dårlig kapasitet i barnevernet og mangel på vertsfamilier til barn som trenger fosterhjem. Denne tingenes tilstand overrasker ikke, gitt at kriminalitetsstatistikken kan fortelle om intet mindre enn en femdobling i antall tilfeller av mishandling i familien siden 2006 – fra 500til 2500 anmeldte forhold i året.

Journalister som rapporterer om disse tingene, er omhyggelige med ikke å nevne elefanten i rommet.

For det er jo høyst usannsynlig at nordmennene er blitt hele fem ganger så voldelige i familiesammenheng på bare sju år. Og med tanke på at det i samme tidsrom er kommet hundretusenvis av mennesker til landet fra andre himmelstrøk, herunder steder hvor det anses som normalt å utøve former for vold mot barn som ikke lenger er sosialt akseptert i Norge, behøves ingen Nobelpris for å skjønne tegningen: En stadig større del av befolkningen kommer fra kulturer for hvilke Norges barnelover er dypt fremmede, et fenomen som med tiden vil gjøre det demografisk, økonomisk, administrativt og rettslig umulig å håndheve dem.

Men inntil videre forsøker man altså. Og det er strengt forbudt å si hvorfor ressursene ikke strekker til. For journalister verdt sitt salt som dekker slike saker, oppstår dermed et dilemma. Skal de fortelle sannheten, eller skal de holde seg til det politisk korrekte manuset? Det ender selvsagt med det siste.

Hos noen virker det imidlertid som om opplysningsplikten i disse og lignende saker setter den multikulturelle disiplinen på alvorlige prøver, hvilket kan gi seg det utslag at man formulerer seg i koder eller rebuser.

NRK Nordland kan i dag fortelle at mangelen på fosterhjem i Nord-Norge tvinger det offentlige til å kjøpe plasser i fosterhjem drevet etter kommersielle prinsipper, til en pris av opptil 3500 kroner pr. døgn. Litt som asylmottak, altså.

Saken er vinklet med det prekære behovet og de høye offentlige utgiftene som hovedtema, men fotoet som illustrerer saken ender opp med den største oppmerksomheten, for der kan man såvidt beskue det unevnelige. To voksne og tre barn ved et barnehjem i Vesterålen er fotografert fra noe under de minste barnas skulderhøyde og ned. Om man ser godt etter, særlig for den enes vedkommende, oppdager man at to av de tre barna er mørke i huden.

Det er som om reporterne vil si det uten å si det. Hvilket nærmest fremstår som forbilledlig åpenhet. Dithen er vi kommet i hykleriets supermakt.

 

Må kjøpe private fosterhjemsplasser til 3500 kroner døgnet