Kommentar

Juryordningen er igjen under debatt. Justisdepartementet har ute på høring et forslag om å oppheve juryordningen og erstatte den med en meddomsrett hvor legdommerne er i flertall.

Lagmannen i Hålogaland lagmannsrett, Eidissen, gikk i et intervju med NRK P1, lokalt,  tirsdag 7. februar inn for å nedlegge juryordningen. Blant fagdommere og mange statsadvokater er han ikke alene om dette standpunkt. På spørsmål fra intervjuer om ikke meddomsrett vil medføre at legdommerne vil bli overkjørt av fagdommerne avviste han det og viste til to saker fra Hålogaland lagmannsrett der legdommerne overstemte fagdommerne og fikk støtte for sitt syn i Høyesterett.

Eidissen kaller juryordningen for en «særordning» som de ikke har noen mulighet til å ivareta! (Intervju i iTromsø 9. febr 2012). Eidissen mener ordningen er for tungvint og kostbar.

Blant de fleste forsvarsadvokater, og også andre advokater, er man derimot ikke særlig i tvil om at legdommerne i en meddomsrett vil bli overkjørt av fagdommerne. Man skal være en særdeles oppegående legdommer for å sette sitt skjønn og sin bevisvurdering opp mot fagdommernes. I min praksis har jeg bare et par ganger opplevd det og den ene gangen var det en markant og dreven fagforeningsleder som turte å opponere mot dommeren.

Vi advokater ser også ofte i sivile saker, der det oppnevnes sakkyndige legdommere, at disse opptrer med stor og merkelig servilitet overfor fagdommeren. Ofte har jeg opplevd at fagommeren har vært nødt til å minne de sakkyndige om at det er de som er sakkyndig, ikke han! Underforstått; nå må de gjøre jobben sin og ikke bare sitte å jatte med!

Hensikten med juryordningen var opprinnelig at borgerne skulle dømmes av sine likemenn, ut fra folks rettsoppfatning og man ville unngå en embedsmannsdømming av dommere, utnevnt av Kongen.

Dette motiv er fortsatt i dag i fullt monn til stede. Mange av dommerne er i stor grad rekruttert fra embetsverket og Borgarting lagmannsrett har vært fremholdt som eksempel her. Enkelte domstoler ansees for å være mer statsvennlig enn andre, for eksempel ansees Hålogaland lagmannsrett for det, det er vanskelig å få medhold i saker mot det offentlige. Dette gjelder både trygdesaker og vanlige erstatningssaker.

Mange av dommerne har dessuten videre karrieremål og å avsi «upopulære» dommer kan medføre en øyeblikkelig karrierebrems og ødelegge videre avansement til Høyesterett.

I våre dager har et annet moment medført at juryordningen har fått enda større legitimitet enn før, nemlig som beskyttelse mot et omseggripende politisk lovmakeri!  I sin reguleringsiver skal det meste nedfelles i lov eller forskrift, ut fra popularitetshensyn økes straffenivået i en rekke saker.  Populistiske saker, ofte basert på kjønnstenkning og nå også rasismetenkning eller en annen stor synd i våre dager, miljøkriminalitet, hausses opp og stakkars den politiker som tør å ytre en viss skepsis mot populismetenkningen. For å sikre at de politiske hensyn ivaretas, fastsetter politikerne minstestraffer!  Politikerne anser seg altså for å være mer kvalifisert som  dommere enn fagdommerne!  Men dermed har de i realiteten krenket Grunnlovens grenser til den tredje statsmakt, domstolene. Et sted går grensen og det spørs om den ikke er overskredet vedr minstestraffen for voldtekt!  Dette er et forhold som bør prøves for høyere domstol.

Statsadvokat Hugo Heinstein ved Statsadvokatembetet for Troms og Finnmark, hadde i «Nordlys»  4. feb. og i VG den 12. feb 2012, tankevekkende uttalelser om det nye straffenivået i voldtektssaker.  I 2010 ble minstestraffen for voldtekt med samleie, høynet fra 2 til 3 år, jfr  strl. § 192, og normalstraffen skal vanligvis settes til 4 år! Før år 2000 ble sovevoldtekter i typetilfellene dømt som utuktig omgang med en normalstraff på 120 dager! Men i dag skjelnes det ikke lenger mellom ”sovevoldtekter” og overfallsvoldtekter!

Heinstein påpeker ganske riktig at det er stor forskjell på en påstått sovevoldtekt, hvor begge parter gjerne er sterkt beruset, og en overfallsvoldtekt, hvor kvinnen utsettes i  for grove vold og trusler om drap av ukjente personer, gjerne flere i lag.

På bakgrunn av dette misforhold, som selvsagt skyldes dårlig skjønn hos lovgiver, dvs politikere av ymse slag, er statsadvokaten redd for at man kan få uforklarlige  frifinnelser, eller at kvinner vil unnlate å anmelde ”kameratvoldtekt” med en garantert minstestraff på 3 år.

Bistandsadvokat Helen Jensen, Tromsø, som har hatt mange voldtektssaker, støtter statsadvokaten. Hennes erfaring er at kvinnene ønsker å bli trodd på at det var et overgrep, men å sende en ung mann i fengsel for minimum 3 år ”er et drøyt stykke”.

Enhver skjønner at det vil være å ødelegge livet til vedkommende, og man skal heller ikke se bort fra at det kan være saker hvor kvinnen kan ha stort ansvar for det inntrufne.  I dag skal imidlertid slike spørsmål ikke stilles, kvinnen skal ansees som absolutt ”ukrenkelig”.

Når lovgivningen blir så urimelig som i dette tilfelle, og muligens grunnlovsstridig, mener jeg at juryordningen nettopp viser sin berettigelse!

Når minstestraffen for voldtekt med samleie er 3 år, dømmer derfor juryen ikke tilfeldig når den frifinner, den dømmer tvert imot i samsvar med folks rettsoppfatning!

Juryordningen er således en beskyttelse av den vanlige mann mot populistisk lovmakeri – hvilket også kan sies å ha vært grunnlaget for opprettelsen av en juryordning. At dette er et særdeles tungtveiende og dagsaktuelt moment, dokumenteres ved reaksjonen i VG til 2. nestleder i justiskomiteen, Andre Oktay Dahl (H), som svar på Statsadvokatens uttalelser til VG.  Der uttaler han følgende: ”Dette vitner om lite kunnskap om hva en voldtekt er”!

Nesten like ille er uttalelsen til Jan Bøhler (AP), nestleder i justiskomiteen: ” …mener det er uheldig hvis lagmannsrettens jury skjeler til straffutmålingen når den skal vurdere skyldspørsmålet..Da er juryen på ville veier.”

Hvis dette er lederne i Justiskomiteen, hvordan er da resten? Det er jo nettopp til straffutmålingen juryen skal skjelne, som et viktig moment ved skyldspørsmålet!

Siden juryen ikke trenger å begrunne sin avgjørelse sikres derved at borgerne tør si hva de egentlig mener er i samsvar med folks rettsoppfatning. Det er derfor en styrke at juryen ikke trenger å begrunne sine avgjørelser.

Nå vil sikkert noen mene at fagdommere tross alt har et bedre skjønn enn legdommere. For erfarne og flinke dommere kan nok det være tilfelle, særlig i sivile saker. Som advokat føler jeg meg alltid trygg når man får slike dommere i retten men det motsatte skjer dessverre ofte hvor det juridiske skjønn  kan være så som så.

Hva angår skjønnet i straffesaker vil jeg faktisk tro at juryen har en bedre innsikt og forståelse enn de 3 fagdommerne av hva som best er i samsvar med folks rettsoppfatning!

I «Nordlys» tirsdag 7. februar d.å. har Jan Gunnar Svendby ved overgrepsmottaket ved Tromsø legevakt en artikkel der han kritiserer juryordningen. Han referer en intervjuundersøkelse med et tidligere lagrettemedlem. Her kom der frem, ifølge Svendby;

«Holdninger hos jurymedlemmer som er ganske sjokkerende som «synd å måtte dømme slike gutter» og «og så den kjekke gutten som får livet sitt ødelagt hvis han dømmes»…» den tøtta der visste hva hun gikk til».

I motsetning til Svendby mener jeg at de refererte uttalelser nettopp dokumenterer at juryordningen fungerer i samsvar med sitt formål.

Juryen vil også i fremtiden være en garanti mot elitedømming og lovmakeri. I vår tid har juryordningen fått en bredere legitimitet enn før. Juryen er en viktig rettsikkerhetsgaranti for den vanlige mann som ikke må fjernes fra norsk rettsvesen.