Kommentar

Politiske føringer var medvirkende til at en 48-årig mann, tiltalt for å ha voldtatt sin datter, ble dømt til seks års fengsel etter at fagdommerne hadde overprøvd juryen i Borgarting lagmannsrett som mente at mannen var uskyldig. Mannens forsvarer, advokat Solveig Kristine Høgtun, påpekte i Aftenposten sist fredag at politiske føringer har ført til press for å få flere menn dømt i seksualvoldssaker her i landet, og at hennes klients skjebne har vært påvirket av slike føringer. Snaut en måned etter lagmannsrettens behandling av denne saken i midten av oktober, innrømmet dattera i politiavhør at anklagene mot faren var oppspinn. Nå må lagmannsretten omgjøre dommen og frifinne mannen.

Denne saken viser at legfolk ofte er bedre skikket til å vurdere skyld enn fagdommere, mener Høgtun. Fagdommere kan være så farget av yrket sitt at de ikke er tilstrekkelig lydhøre overfor tiltaltes forklaringer, og de kan derfor ukritisk svelge beskyldninger om overgrep, påpeker Høgtun. Hun mener at juryordningen er en sikkerhet mot slike rettsskandaler som den aktuelle saken i Borgarting lagmannsrett. En jury av legfolk vil ikke på samme måte være offer for den automatiserte virkelighetsforståelsen som kan prege fagdommere. De konfronteres daglig med løgnhistorier fra tiltalte i retten, og kan derfor bli så forutinntatt i straffesaker at de ikke hører godt nok på forklaringene til de tiltalte i en sak, men har ørene ekstra åpne for ofrenes forklaringer, mener Høgtun.

Sprer myter

Denne rettsskandalen er et godt argument mot sterke krefter og politiske partier som ønsker å legge ned juryordningen og dermed svekke den folkelige representasjonen i det norske rettssystemet. Om den ikke har ført til debatt om juryordningen, så har historien i Aftenposten ansporet til flere kommentarer fra det straffejuridiske miljøet, som viser at de har piggene ute. Håvard Holm i Dommerforeningen sier at Høgtun sprer myter.

-At profesjonelle dommere skal være dårligst til å vurdere bevis, er et synspunkt jeg har vansker med å forstå. Trening og erfaring vil over tid føre til at man treffer bedre avgjørelser. Det finnes ingen empiri som tilsier at dommere, som baler med slike saker daglig, sløves i rollen, sier Holm.

Arbeiderpartiets justispolitiske talsmann, Jan Bøhler, sier det er naturlig at Høgtun reiser spørsmålet om politiske føringer i saker som dreier seg om seksuell vold. Men på vanlig  politikermåte avviser Bøhler spørsmålet ved å si at han tror at norske dommere og påtalemyndigheter er opplært til ikke å la seg påvirke utenfra. Men de mekanismene som Høgtun refererer til, opererer langt mer subtilt enn det som fanges opp av den vanlige politikerfornuft. Denne subtiliteten har noe å gjøre med det vi kan kalle det seksualpolitiske klimaet i det norske samfunnet, et spørsmål som vi skal komme tilbake til etter hvert.

Følte seg plaget

Et av jurymedlemmene i den aktuelle lagmannsrettssaken, Børre Reksten, følte seg plaget etter at de tre fagdommerne i Borgarting lagmannsrett overprøvde og opphevet juryens frifinnelse av den 48-årige, voldtektstiltalte faren. Han kunne ikke tie om det som han og juryen så på som et justismord. Da dommen falt, sendte han en e-post til rettens administrator, dommer Anne Magnus og til mannens forsvarer, Solveig Kristine Høgtun.

Ifølge Aftenposten skrev Reksten følgende i e-posten, selv om han visste at det ikke ville endre dommernes konklusjon: «—ut fra inntrykket juryen satt igjen med etter ei uke i rettssalen, kunne vi ikke annet enn å frikjenne tiltalte. Hva grunnen skulle være til at vår avgjørelse skulle settes til side, var uforståelig for meg.»

Med denne e-posten ville Reksten gi dommerne et kraftig innspill som de kunne ta med seg i framtidige rettssaker. Reksten har åtte års erfaring som legdommer i norsk rett og synes saken er så viktig at han har brutt med sedvanen som sier at dommere og meddommere ikke skal omtale offentlig rettsprosesser de deltar i. Og det får han også en smekk over fingrene for av statsadvokat Cecilie Schløsser Møller, som førte saken for påtalemyndigheten i lagmannsretten. Hun sier det er uheldig at et jurymedlem går ut med sin mening slik Reksten har gjort.

– Lovens system er at juryen ikke begrunner sine avgjørelser, og da skal de heller ikke gjøre det, sier hun til Aftenposten.
– Jeg har ikke begrunnet vår avgjørelse. Jeg har bare sagt at jeg og mesteparten av lagretten (dvs. juryen, én stemte ja i skyldsspørsmålet, de øvrige ni sa nei) var av en helt annen oppfatning enn fagdommerne, svarer Reksten.

Kvinnedominans

Vi kan neppe vente at rettssystemets hovedrepresentanter, de tre dommerne, Anne M. Samuelson, Åsne Julsrud og rettens administrator, Anne Magnus, skal gi offentligheten en begrunnelse for hvorfor de overprøvde juryens kjennelse. Vi får derfor ikke vite hvordan de tre fagdommerne fant det bevist at tiltalte var skyldig, til tross for at juryen verken fant fakta eller juss som skulle tilsi skyld. Uenigheten mellom fagdommerne og juryen er sakens sentrale punkt, og det kan være forsøket verdt å finne litt ut av den store uoverensstemmelsen mellom fagdommerne og legdommerne i denne saken.

Nesten alle de sentrale personene i saken er kvinner. De tre fagdommerne var kvinner, aktorene på begge rettsnivåene var kvinner. Aktor i tingrettssaken var Line Nyvoll Nygaard, i lagmannsrettssaken var Schløsser Møller aktor. Offerets (jentas) bistandsadvokat var Maria Bergram Aas. Mennene i saken var den tiltalte faren og halvparten av juryen, der det skal være lik kjønnsfordeling, fem menn og fem kvinner.

Man kan spørre seg hva denne kvinnedominansen har hatt å si for saken, for tiltalebeslutningen og selvsagt for omgjøringen av juryens kjennelse. Man kan også spørre seg om det er tilfeldigheter som gjorde at akkurat denne saken, der en far var tiltalt for voldtekt av sin datter, var så tett besatt med kvinner i så mange sentrale roller.

Overgrepsperspektivet

Hvis det norske samfunnets rådende overgrepsperspektiv har hatt en særlig betydning i denne saken, noe det er gode grunner til å tro, vil det ikke være overraskende at kvinnerepresentasjonen har hatt en avgjørende betydning. Uten å kjenne til mulig statistikk og forskning på området, kan man ut fra dette samfunnets «mentale habitus» si at perspektivet med mannen som notorisk overgriper, er et perspektiv som er mer utbredt hos kvinner enn hos menn. Kvinner vil derfor lettere enn menn opptre ukritisk i forhold til en sak der en far er mistenkt, siktet og tiltalt for voldtekt mot sin datter. Men det er et godt stykke fra slike gjennomsnittsbetraktninger til å konkludere med at det var kvinnenes overrepresentasjon som brakte denne konkrete saken helt til kanten av stupet. Vi bør huske at den tiltalte mannen har en kvinnelig forsvarer som har gitt glassklare kommentarer som strider helt imot sakens juridiske kvinne-elite. Halvparten av juryen besto også av kvinner. Den ene som gikk mot, kan ha vært kvinne eller mann, og det betyr at minst fire kvinner stemte for frifinnelse.

Om det er utviklet en praksis i politiet, i påtalemyndigheten og i rettsapparatet som går på at  seksuelle overgrepssaker er blitt noe kvinner steller med, har jeg heller ikke noen opplysninger om. Hvis en slik praksis har utviklet seg, er sakens kvinnedominans neppe noen  tilfeldighet. Hvis ikke, så må kvinnedominansen i saken være utslag av tilfeldigheter. En utredning av dette  spørsmålet er en journalistisk utfordring og er kanskje noe document kunne se nærmere på ved et annet høve.

Perspektivet med mannen som notorisk seksuell overgriper har, helt siden det begynte å bli markant i den vestlige verdens offentlighet på 1980-tallet, vært en politisk venstresidesak, særlig målbåret av feministiske og venstre-ekstremistiske kvinnegrupper, ofte dominert av lesbiske og mannehatende kvinner i deres iver etter å dekonstruere den tradisjonelle mannen og det paternalistiske,  kapitalistiske samfunnet. Satt på spissen kan man si at denne dekonstruksjonen er gått så langt at alt det som tradisjonelt ble forbundet med normal mannlig og kvinnelig seksualitet, er blitt gjort til noe bortimot anormalt og umenneskelig, mens humaniteten og normaliteten hevdes å bli forvaltet av tidligere seksuelle utgrupper, som er dagens in-grupper på området. En del av perspektivet til de kvinnelige ekstremgruppene på venstresiden er også glidd inn og blitt en del av den hegemoniske forståelsen til dagens normalkvinner. At mannen er et sexsvin, er ofte internalisert så sterkt hos dagens elitekvinner i politikken og i jussen, at dette perspektivet er blitt en slags kollektiv, kvinnelig underbevissthet.

Bjugn-saken

Det er ofte slik at samfunnets eliter er de første som tar til seg nye perspektiver og trender. At juridiske elitekvinner lettere absorberer vår tids venstrevridde overgrepsperspektiv enn kvinner lenger ned i det sosiale hierarkiet, burde neppe vekke forbauselse. Og det kan være en del av forklaringen på uoverensstemmelsen mellom de kvinnelige fagdommerne og de lege kvinnelige dommerne i juryen i Borgarting lagmannsrett.

Med dette kort skisserte kjønnspolitiske klimaet som bakgrunn, kan vi slå fast at det begynte  å dukke opp overgrepssaker mot barn i den vestlige verden for en 30 år siden, i USA og i Vest-Europa. Norge fikk sin store sak på begynnelsen av 1990-tallet, en sak som i sin groteske representasjon var fullt på høyde med lignende overgrepssaker i utlandet. Bjugn-saken ble initiert og båret fram av kvinner og den politiske venstresiden i Norge. Man kan også si at det også var den første store offentlige saken i det «nye postmoderne Norge» der venstresiden ble «tatt med buksene» nede. Den store «synderen» i Bjugn-saken, Ulf Hammern, ble jo blankt frifunnet av juryen i lagmannsretten til tross for at rettens administrator i sin rettsbelæring klart ga uttrykk for at juryen burde kjenne Hammern skyldig. Det bør ikke legges skjul på at den kvinnelig juryformannen, redaktør Gerd Søraa, spilte en viktig rolle i juryens frifinnelse av Hammern i denne saken, som splittet lokalsamfunnet i Bjugn på en så ond måte. Og fagdommerne hadde vett nok (var ikke nok indoktrinert?) til ikke å overprøve juryens kjennelse den gangen.

Flere frifinnelser

Den politisk korrekte elitens og den kjønnspsykologiske og -medisinske ekspertisens  nederlag i Bjugn-saken og Hans Kringstads bok «Bjugn-formelen» gjorde at tidligere lagmann i Eidsivating lagmannsrett, Trygve Lange-Nielsen på sine pensjonistdager begynte å se på domstolsprotokollene ved lagmannsrettene i perioden 1988 til 1993. Han fant der en rekke incestsaker hvor retten hadde brukt de samme medisinsk sakkyndige fra Aker sykehus som vitnet i Bjugn-saken, og der de sakkyndiges vitneprov så ut til å ha vært avgjørende. Han tok så kontakt med dem som var dømt, og fikk tatt opp sakene deres på nytt i retten. På denne måten fikk han frikjennelse i 13 saker som ble pådømt i perioden 1988-1993. I 2004 forelå det 28 frifinnelsesdommer i slike gjenopptatte incestsaker, ifølge Wikipedia.

Med Lange-Nielsens saker og den aktuelle saken i Borgarting lagmannsrett i minne, er det lett å istemme bekymring for rettssikkerheten i incestsaker i Norge. Bjugn-saken var et tilbakeslag for overgrepsprofesjonene i Norge, psykologer, sosionomer, kjønnsmedisinere og venstreradikale politikere. Men det varte ikke lenge før overgrepsprofesjonene og deres politiske allierte begynte å ta opp kampen igjen. Nå gikk de til angrep på den varsomheten i politiet og rettsapparatet som Bjugn-saken hadde forårsaket. Vi måtte ikke glemme alle barna og alle ofrene som led og alle overgriperne som gikk fri som følge av den mer varsomme holdningen, var gjennomgangstonen i disse miljøene. At angrepene og den nye «krigen» langt på vei har lyktes, vitner saken mot den 48-årige voldtektstiltalte mannen i Borgarting lagmannsrett om. På denne bakgrunnen har advokat Solveig Kristine Høgtun rett når hun sier at det i dagens Norge eksisterer politiske føringer for å få henlagt færre og å få flere dømt i seksualvoldssaker. At hennes klient ikke havner bak lås og slå i seks år for gjerninger han ikke har begått, skyldtes tilfeldigheter, og det er neppe noe som Norge, av mange kalt en rettsstat, bør være bekjent av.

Les også