Kommentar

Efter 22/7 blev der spurgt om mon ikke højrefløjen burde gå i seg selv og erkende den dragesæd den hadde sådd. Den udiffrensierte kritik gjorde det vanskelig å ta beskyldningen inn over seg, men de fleste har nok likevel arbejdet med seg selv i sitt lønkammer.

Der finnes andre spørsmål, og andre svar enn de som de etablerte medier stiller.

Ett av dem heter Fjordman. Selv om vi nu vet at hans borgerlige navn er Peder Jensen, refererer jeg til ham ved hans bloggnavn. Det er hans merkevare.

Efter 22/7 er det blitt negativt. Den som velger å gå god for hans synspunkter, får en tung jobb.

Det er en forståelig refleks at man slår ring rundt noen der tilhører “miljøet”, men gør Fjordman det? 22/7 har brakt for dagen sprekker og forskeller, og der er nu mulig å skjelne to forskjellige veier: en militant som fortsetter i samme spor, uanfektet av 22/7, og en annen mer ettertenksom, som tenker før man skriver. Den er ikke nødvendigvis mindre modig, men den erkender at noe er forandret. Fallhøyden er blitt større.

Den som kjenner ansvaret ved å snakke om de store ting, må ta hensyn til at offentligheten er i krise, og at den mediale elite legger skylden der den er lettest å plassere: på islam-kritikere i et lite bloggmiljø. At disse få stemmer skulle ha kunnet påvirke hele samfunnsdebatten lyder spinnvilt. Man står likevel igjen med at Anders Behring Breivik siterede en rekke kjente navn i sitt manifest.

Man må ha noen svar på denne association by guilt, utover å avvise den.

Dissident

Det finnes trekk ved dagens situasjon som kan minne om dissidenternes i det gamle Sovjet. Hvordan bevare balansen når andre mister den?

I Norge blir islamofobi nå gjort til et objektivt begrep. Man glemmer å spørre hvordan man avgjør hvem og hva som er islamofob. Skal det veies i kilo eller måles i meter? Hvor er målestokken?

Dette er ekstremisme fra sentrum.

At de som styrer den offentlige samtalen er enige om å innføre slike begreper, øker trykket på de som nekter å oppgi sin fornuft. De forvandles til dissidenter, hvis de da ikke velger å dyrke sitt sinne, da kan også de bli ekstreme.

Ekstremismen er kommet for å bli, den ligger feks, i bagatelliseringen og bortforklaringen av opptøyene i Tottenham. Denne unnfallenheten forer sinnet “der ute”, men mediene vil aldri vedkjenne seg sitt ansvar. Det er der like fullt.

Svaret på ekstremisme kan ikke være ekstremisme. Jeg mener Fjordmans står for en retorikk som vil eskalere motsetningene, og bekrefte main stream i deres skremmebilder av et ekstremhøyre. Det ville være å spille dem rett i hendene.

Før og efter

Det er ikke Daniel Pipes, Melanie Phillips, Robert Spencer, Bat Ye’or som er ansvarlig for 22/7. Men “vi” må vise i praksis at vi har forstått mer og tenkt lenger enn de som kritiserer “oss”. Svaret er ikke motangrep, men klokskap.
Hvis man mener at vi står midt oppe i en sivilisasjonskamp, så er det opp til oss å vise at vi forstår situasjonen.

22/7 forandrer alt: det viser potensialet for grenseløs vold fra europeisk side. På dette må vi ha noen svar.

Vi må erkjenne at noen er i stand til å trekke ekstremt voldelige konsekvenser av den analyse et stort miljø har bidratt til. Makthaverne vil selvfølgelig konstruere en direkte sammenheng. Vi må bevare hodet kaldt og hjertene ensomme og lyttende.

Det er ikke analysen som er feil, men noe av retorikken har vist usunne trekk.

En viss type mennesker oppsøker voldsomme konflikter. De dras til den som møllen til lyset. Det vet alle vi som deltok i 68-bevegelsen. Den gang var vi villig til å tilgi det “for sakens skyld”. La oss ikke gjøre samme feil om igjen.

Liksom 68-generasjonen tiltrakk seg ekstremister i det anti-autoritære opprør, gjør konflikten mellom Vesten og islam det. Hvordan skal vi forhindre at andre utnytter “våre” analyser og handler på vegne av en “europeisk motstand”? Verbalt eller aksjonsrettet?

Frykt

Vi befinner oss i en svært utsatt situasjon. Frykten har meldt sin ankomst. Man kan kjenne den slå inn i intellektuelle over hele verden. Selv en Martin Amis, Paul Berman og Ayaan Hirsi Ali merker den. Det er noe vi ikke har kunnet forestille oss.

22/7 forandrer alt, men på en helt annen måte enn kritikerne fra mainstream forestiller seg. Det er ikke analysen det er noe fejl med. Den har vært altfor riktig.

Men terroren og massakren viser hvilke krefter og farer der lurer. Demonen er ute av flasken.

Det hviler et stort ansvar på det miljø som forsvarer Vesten. Man skal gjøre mange ting på en gang: ikke la seg knekke av makthavernes press og skyldanklager, og ikke la seg friste til å gå i forsvar og bli låst i en posisjon.

Muligheterne for indre splittelse er stor.

Det er presset fra sivilisasjonskonflikten som truer også oss. Dens vekt er overveldende. Nå konsentreres denne vekten i form av skyld mot et lite miljø. Fristelsen til å trekke seg tilbake og ta avstand er stor. Men det er ingen løsning.

Å bære en byrde

Dissidenterne i Sovjet var i samme situasjon. Det var ikke fordi de var i mindretall og holdt uartige meninger at de ble forfulgt. Det var fordi de symboliserte en sivilisasjon, noen verdier, at de fikk hele vekten av systemet over seg. Dette ansvaret var både en byrde og en stor kraft.

Noe lignende er i ferd med å skje i dag etter 22/7.

Skal “miljøet” overleve og fortsette kampen må det skaffe seg et indre rom: det må tro på seg selv, det må gjøre ensomheten til en styrke. Mange andre har opp gjennom historien befunnet seg i samme situasjon. Kunst, dikt og litteratur blir umåtelig viktig. Bibelsks tekster, som ofte handler om å være ensom, stilt overfor umåtelige oppgaver. Jeg henter styrke fra Pia Tafdrups digte. Den jødiske ånd og erfaring er en stor inspirasjonskilde.

Det er ingen tilfeldighet at båndet til det jødiske og Israel spiller en stor rolle.

I mainstream-pressen heter det nå at de nye høyreekstreme ofte er pro-israelske og pro-sionistiske. Selv dette fortsøker de snu til noe ekstremt, og røper dermed at de er anti begge deler.

Hvis vi ikke bevarer en indre målestokk for hva der er rett og galt kan vi dras ned i det samme dragsuget.

Fjordman står for en retorikk som representerer en slik fare. Den minnet om marxisme-leninisme: den samme skråsikkerhet, samme ufeilbarlighet, og overbevisning om at man kjenner fortiden. Den samme lettvinthet i omgang med krig og konflikt.

De fleste av oss er fylt med frykt og beven med tanke på hva der kan utspille seg i Europa. Vi trenger ikke utbasunere at det kan bli en krig med større tap enn annen verdenskrig. Slikt er hype.

Hemningene mangler, og med dem selvkritikken. Når Fjordman stiller til avhør gjør han seg selv til offer. Han roper opp om politistatsmetoder, til tross for at politiet kun benyttet seg av sin rett til å ransake vitnets bopel av hensyn til tredjepart, som er Breivik. Å benytte en slik term – politistatsmetoder – om etterforskningen om en av de verste politiske forbrytelser i vår tid, sier noe om en selvsentrerthet og mangel på perspektiv. Samme aggressive selvhevdelse hadde maoistene på 60-70-tallet.

Men denne gang handler det ikke om forsvar for en ideologi og et system som var realisert langt unna, til en blodig pris, som man trygt kunne ignorere, selv når noen brøt ut og tydde til terror. RAF og Røde Brigader lyktes aldri å ryste samfunnet til grunnen.

Denne gang er det annerledes.

Det handler om dyptgående konflikter i våre egne samfunn. Derav skrekken. Derfor henger også feelgood-samholdet som det offisielle Norge har proklamert i luften. Breiviks handlinger kaster lange skygger.

Hvis man velger å påberope seg offerrollen når man havner midt opp i en av tidens verste terrorhandlinger, slik Fjordman gjorde, har man demonstrert at man ikke forstår noen ting hverken av konflikten eller sin egen rolle.

Ydmykhet

Situasjonen roper på ydmykhet. Ikke fordi vi har gjort “feil” og brukt ord og uttrykk vi aldri skulle brukt. Men fordi vi nå settes under et press som vi måtte forvente. Vi trodde det var makthavnerne, eliten, som skulle komme under press når den islamistiske terror kom til våre land. I stedet var det en av “oss” som krysset grensen til politisk vold i stor skala.

Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi hindre at vår samvittighet hjemsøkes? Mainstream-eliten kan peke på syndebukker. Vi må leve med vissheten om at det ikke lar seg fullt ut tilbakevise, dvs. det kan kun gjøres i praksis, ved å vise at man har forstått. Det er derfor det ikke går an å leve som før, si de samme tingene. Noe er forandret.

Vi må forsvare ratio, den kritiske fornuft, og på den annen siden ha et stort rom av indre frihet, av stoisk ro.

Det er en ensom kamp. Eliten har gått i selvspinn etter 22/7. Det var ikke annet å forvente.
Vårt blikk må rettes langt fremover. Vi må være der også for dagens motstandere, den dagen de trenger “oss”.

Faren er stor for at vi lar oss forvirre og provosere og senker oss ned til samme konfronterende nivå, der vi føler oss ustanselig angrepet, og tror bildet de fremestiller av oss er sant.

Slike angrep er the order of the day, naturlig ut fra situasjonen. Det det kommer an på er den nødvendige moralske styrke, det store overblikk. Det forutsetter en stor grad av ensomhet, og en omhyggelig rasjonering av tid, krefter, hvem man velger å gå i clinch med, hvilke kamper man vil kjempe, hvilke man lar fare, og ikke minst: en sans for menneskene rundt en og livet i hverdagen.

Hvert skritt teller.

Opprinnelig skrevet for sappho.dk, derav den danske tone.

Lars Hedegaard har svart.

Les også

-
-
-
-
-