Sakset/Fra hofta

Red. føler behov for å dele gode nyheter med leserne og be om råd. Ut fra en tidligere oppfordring om å bidra mer økonomisk, kunne noen få den oppfatning at det står dårlig til, og at leserne er lunkne. Så er ikke tilfelle. En opptelling viser at det kom inn nærmere 17.000 kroner i gaver i april. Sammen med annonseinntekter og paypal nærmer vi oss 20.000 i måneden.

Målet er de magiske 300 som gir 100 kr slik at vi har en sikker strøm av 30.000 i måneden. Det begynner å ligne noe, og virker innen rekkevidde. Vi setter snart i gang en kampanje for å nå dette målet.

Mye har vært sagt og skrevet om hvordan vi skal finansiere virksomheten. Men det er noe med å stå på egne ben. Det gjør også Document til et prosjekt mellom redaksjon og lesere. Hvor enkelt er det ikke alltid å rope på pappa stat eller en stiftelse som Fritt Ord. Forskjellen er ikke stor. Men hvor lett er det da med tankefriheten og selvstendigheten?

Det er liten tvil om at vi går tøffere tider i møte. Redaksjonell integritet og økonomisk frihet går hånd i hånd. Den som ikke holdes under armene kjemper vel best? Pressestøtten er i dag en trussel mot ytringsfriheten, ikke en befordrer.

Slik tror vi også mange av leserne føler det. Hvordan kan man ta imot penger av de samme menneskene og institusjonene som er ens politiske motstandere? Hvis f.eks. Fritt Ord mente noe med ytringsfrihet hadde de vel anvendt sin store pengebinge på en helt annen måte.

NRK, Schibsted og staten beveger seg i en mer kommersiell, glatt retning. Vedtaket om å legge ned Her og Nå, alle bilagene til Aftenposten, gir større sendeflater og mer trykkflate, men det blir ikke mer av det kritiske stoffet. Det drukner.

Vi tror på det spisse og konsentrerte. På å forfølge bestemte problemstillinger som neglisjeres. Til dette har vi generøs hjelp fra bidragsytere i utlandet. Særlig Danmark. Noe av dette stoffet skulle gjerne vært på papir. Er det et marked for en ukeutgave av Document på papir? Vi spør. Vi har funnet et brukbart trykkeri, som trykker for fra 5.000-7.000. Det vil i så fall være en billig markedsføring å teste ut markedet. Det springende punkt er distribusjon. Narvesen er dyr. Hva med abonnement? Hva mener leserne? Vi tenker oss en utgave av det beste i uken som gikk, med en spesialskrevet leder, men ellers med det som er publisert. Vil det være interesse for å ha noe håndfast, noe man kan spre ved å gi det til bekjente, ta med over alt? Vi snakker ikke et fancy glanset magasin, mer en avis i 1800-tallsstil. Tekst i ren form.

Det kan være aktuelt å utgi spesialnumre, andre har foreslått årbok, med det beste.

Det er også andre ting i kjømda, men som trenger litt mer tid på å godgjøre seg.

Christian Skaug har foreslått å ha et nettmøte mellom redaksjon og lesere. Er det av interesse?

Folk kommer med gode tips om stoff, og kan bli skuffet hvis vi ikke følger opp. Forståelig nok. Men for egen del har red. titalls gode artikler som havner på lager, med håp om å bli brukt. Elven av samtid flyter bred og stri forbi, og river det meste med seg. Det må derfor ikke tas personlig hvis noe ikke får gjennomslag.

Aktivister: Vi er nå en krets rundt redaksjonen som møtes jevnlig på fredager. Document ønsker å komme i kontakt med andre som måtte være interessert i å delta i en eller annen kapasitet. Enten med møter, markedsføring, som har spesialkompetanse innen grafikk, layout, administrasjon. Effektive organisatorer er det alltid behov for.

Ellers er citizen journalism, borgerjournalistikk, noe som fortjener et godt navn, ikke bare i den arabiske verden. Den oppmerksomme leser vil se at det er noen rundt om i landet som skriver om sine erfaringer. Vi ønsker mer lokalt stoff. Om ting som enten fortjener å nå ut, men ikke dekkes ordentlig av lokalpressen. Rubb har i så måte vært forbilledlig, og vi skulle gjerne hatt en rubb i hvert lokalsamfunn. Det er bare å skrive i vei, vi hjelper til med redigering. Man må bare prøve å holde seg til sak. Det pågår en stor sosial endring over det ganske land, og vi ønsker å høre hvordan det utspiller seg konkret. Legg merke til at mediene konsekvent unnlater å ta opp denne utskifting og utflytting/innflytting med tilhørende kulturell fortrengning og blanding. Hvor er forfattere og journalister? Når ikke de vil, får andre forsøke. Dette er et enormt område, og etablerte medier skraper ikke en gang i overflaten.